Når en sitter lenge stille, begynner gleden å røre ved deg. Gleden smyger seg inn som om du blir truffet av et vindpust, den endrer form og blir uleselig. Selve ordet gleden blir borte, men følelsene fyller deg enten du vil eller ikke. Gleden skaper en vibrering i ditt indre, du er som besatt og det tvinger ansiktsmusklene til å smile.
Smilet er også bare et ord som forsvinner, men er like fullt synlig. Synlig lenge nok til at noen ser det, og reiser med lysets fart bort til dem. De blir smittet av gleden. Det hjelper ikke hvilke plager de har eller hvilke sorger de har hatt, de blir smittet.
Et virus av ordløs kjærlighet til livet fyller rommet.
The Cavern i Raynes Park
Jeg er på puben The Cavern i Raynes Park like ved Wimbledon sør-vest i London. Her er det musikk døgnet rundt i et lite intimt lokale. Puben sier om seg selv: We are a 100% live music venue. We do not show sport or sell food or dispense coffee. We sell beer and Rock n Roll. For a small venue out in the sticks we certainly fight above our weight and have high quality well known acts that normally frequent much larger places. If you love your live music you will love the Cavern and that is a promise. Rock on Dudes!
Løftet holder de.
Pickwick-klubben
Menneskene inne i The Cavern beveger seg til musikken med en frihet fra alt og alle, til og med fra seg selv. De gangene de snakker, snakker de om ingen ting. Jeg elsker å snakke om ingen ting. Det er det eneste jeg kan noe om. Jeg får følelsen av å være med i en moderne versjon av et møte i Pickwick-klubben i den berømte romanen til Charles Dickens. Jeg elsker den besmittede gledesstunden i dette slitte og trette rommet pyntet med bilder av kjente og ukjente musikkartister, med en pint med øl og med fantastisk live musikk på scenen.
Må det aldri ta slutt.
Men det gjør det, og da vil lengselen krype inn i meg enten jeg vil eller ikke.
Ordet lengsel vil forsvinne, men ikke følelsen.
Har Chelsea scoret igjen?
Fotballen gir meg masse glede i disse dager. Mennene i Chelsea vinner igjen, og damene ikke bare vinner, men vinner overlegent.
7-0 vant damene mot Everton.
Ifølge en på Twitter førte resultatet til at Evertons manager Brian Sørensen, fikk en tøff oppvåkning dagen etter: Heard Everton Women manager Brian Sorensen had a bit of lay in after last night, his wife woke him up this morning “honey its 8” he jumped out of bed “what Chelsea have scored again?
I morgen skal jeg se Chelsea spille mot Nottingham Forrest, og på søndag Chelsea Women spille FA-cupfinale mot Manchester United på et fullsatt Wembley. I tillegg skal jeg se Strømmen spille mot Sotra på Strømmen stadion i morgen. Jeg kjenner gleden røre ved meg igjen, og lar den fylle meg. Jeg tar en dag om gangen, men siden ingen ser meg, vil jeg ta to i helga.
Idretten fotball
I fotballens verden er våren tiden for å sparke trenere. Underholdningsmarkedet har skapt en rar fotballverden av idretten fotball. Trenere og fotballfolk prøver å fortelle at det er umulig å kontrollere en fotballkamp fullt ut. Spillerne er mennesker som en dag er på topp, mens de en annen dag er på bånn.
Du kjenner deg kanskje igjen?
Treningsarbeid, organisering og det å få frem talenter kan man gjøre mye med, sier de erfarne fotballfolkene, men tilfeldigheter vil kunne avgjøre kamper, og det kan også være et spørsmål om flaks eller uflaks.
Å drive idrett er altså som livet ellers.
Fotball som underholdning
Underholdningsmarkedet lytter overhodet ikke til fotballfolkene. For dem er fotball fantasia. De er ikke interessert i faglig idrettsprat. Som den amerikanske komikeren Groucho Marx sa: – Ikke kom trekkende med fakta. Det bare kompliserer saken.
Det diktatoriske underholdningsmarkedet svarer fotballfolkene: – Vi betaler for dette. En fotballkamp er en regissert forestilling på linje med en teaterforestilling. Ingen går på teateret hvis ikke helten vinner prinsessa og halve kongeriket, så fix it, laget skal vinne hver kamp, det er bare å finne en ny trener/regissør.
Gleden over ikke å være fotballtrener er stor.
Om å oppføre seg som folk
Gleden over at det er fredag, gjør at jeg skriver disse små fortellingene i ånden fra Kings Road i Chelsea i Ossie`s Corner. Kings Road er den eneste gata i verden som har fredag hver dag hele året, med sin sterke kjærlighet til frihet for menneskene, friheten til å leve som man vil og friheten til å være som man er.
Den mest forvirrende beskjeden man kan få i Kings Road, er å oppføre seg som folk.
Flokkimmun så det holder
Når jeg setter meg ned i Kings Road med en kopp kaffe, kryper gleden inn automatisk. Gata er som skapt for meg som er flokkimmun. Dersom det er mer enn seks personer som mener noe, er jeg imot. Flokkimmuniteten er etter hvert blitt så sterk at når folk er enige med meg, har jeg som regel en følelse av at jeg må ta feil.
Konsekvensen er også at jeg må stemme på et parti på sperregrensa. Det har vist seg ikke å være noe problem. Der er det et godt utvalg for tiden.
Ha en super sommer
Våren er kommet, og er årstidenes fredag. Dette er den siste fortellingen i Ossie`s Corner denne sesongen, men jeg er tilbake til høsten med nye skråblikk.
Måtte Chelsea vinne resten av sine kamper, og håper du får en flott sommer. Sommeren er årstidenes lørdag, så du har mye å glede deg til. Husk at gleden innhenter deg, du kan fornekte og overse den, men du kan ikke unngå den.
Takk til alle dere som følger meg, og takk til dere som har støttet meg med et økonomisk bidrag. Driftsutgiftene med bloggen er i overkant av hva en pensjonist kan klare, men hva gjør man ikke for kjærligheten.
God helg og god sommer.
Eirik
