I kveld vil over 35.000 mennesker gå noen hundre meter fra Fulham Broadway Tube station til Stamford Bridge, for å se Chelsea Women spille mot Arsenal Women. Småpratende, smilende og forhåpningsfulle bestefedre, bestemødre, mødre, fedre, barn, barnebarn, venner og naboer vil gå bortover Fulham Road i lyset fra gatelyktene …
Og …
Vips …
Så ser de det enorme, praktfulle og moderne fotballanlegget Stamford Bridge.
En katedral
Stamford Bridge ligger midt i de travle bygatene, du får det overraskende raskt i ditt åsyn, uansett hvor du kommer gående fra. Det høye hotell-bygget i forkant av banen, de høye tribunene og de enorme, godt synlige bærekonstruksjonene som strekker seg som skulpturer av gudinner mot himmelen, gjør at banen ligner en katedral. Banen er et like imponerende syn hver gang, uansett hvor mange ganger du har sett den. Selv de som bor i nærheten av den, «løftes» hver dag av dette ruvende byggverket.
I kveld vil flomlyset lyse opp den mørke kveldshimmelen slik at gudene også kan se kampen.
Kaffen først
Kampdagene med gåturene til Stamford Bridge, er min rikdom. Jeg forsøker å skildre dette i boka mi Carefree:
Jeg sitter på Caffe Fratelli på The Duke of York Square i en sidegate til Kings Road i Chelsea. Kafeen ligger like ved undergrunnsstasjonen Sloane Square. Jeg er i selve «hjerte» av bydelen Chelsea. Det er lørdag formiddag i april 2010, og jeg skal på Chelsea-kamp. I dag skal Chelsea spille mot den østlige London-rivalen West Ham.
Jeg sitter ute, ved et lite småbord rett foran døra inn til kafeen, med noen aviser og leser meg opp på dagens forhåndsstoff om den kampen jeg snart skal se.
Etter at jeg ble voksen har bydelene Kensington, Chelsea og Fulham med Chelseas hjemmebane Stamford Bridge «i sin midte», blitt mitt andre hjem. Jeg gleder meg som en liten unge til dagens kamp, selv om jeg er i godt voksen alder, og selv om jeg siden 1997, har vært her på kamper minst fire til fem ganger hvert år.
Her på den lille italienske kafeen på hjørnet av The Duke of York Square, har jeg mitt faste sted å starte på alle kampdager. Her starter mitt blå fotballiv hver gang jeg er her på kamp: en kopp kaffe først, og så starter den gode balansen mellom ufornuft og fornuft, som til sammen skaper min glede, min lidenskap og min interesse for fotballklubben Chelsea.
Jeg er alltid lykkelig når jeg sitter på Caffe Fratelli.
Gåturen til Stamford Bridge
Jeg gjør meg klar for spaserturen opp til Stamford Bridge. Det er enda tre timer til kampstart, men jeg har mye jeg skal gjøre før kampen begynner. Jeg spaserer bare noen meter ned til Kings Road. Kings Road som var hovedgata i verden under ungdomsopprøret på midten av 1960-tallet, ligger bred og rank foran meg.
Jeg begynner å gå oppover gata. Gata er som vanlig, svært folkerik på en lørdag formiddag. Jeg må nesten gå en slags slalåm for å komme frem. Det er fullt av butikker, kafeteriaer, spisesteder, puber, og markeder av alle slag. Da Chelsea FC ble stiftet i 1905, var bydelen kunstnerbydelen i London, og selv om den fortsatt er det, er den nå mer kjent for å «huse» de rikeste av de rike. Kings Road er ikke lenger noen hovedgate i verden, ikke i London heller, men den er fremdeles en stolt gate med sin brede og rette profil ut av byen. Gata ble i sin tid bygd for at det skulle være lett for de kongelige å reise ut til det landlige området i Kew.
Jeg går med stadig raskere skritt oppover gata.
Fra Stamford Bridge til Blackbird
Etter kampene går jeg fra Stamford Bridge til puben Blackbird, for å møte venner og familie. Mens jeg går, tenker jeg ofte på magien med sport. Ja, det er uforutsigbarhet. Ibsen er en fantastisk skuespill-dikter, men vi vet alle når vi går i teateret og ser Et dukkehjem, at Nora forlater Torvald. Fotball er et ikke-regissert drama, det er ikke en fortelling fra en forfatter, men en spennende sport med fysisk godt trente, svært viljesterke mennesker, som samarbeider på to lag som for alt i verden vil vinne over hverandre.
Virkeligheten er alltid mer dramatisk enn fantasien.
På Blackbird
Fremme på puben treffer jeg venner og familie. Det er da jeg forstår at lykke bare er virkelig når den deles, som eventyreren Jon Krakauer skriver i sin bok Into the Wild. Jeg minnes den setningen hver gang når jeg over en pint London Pride, diskuterer kampen med venner og familie.
Når jeg legger meg på kampdagene, summer og suser kampen fremdeles inne i meg, og jeg føler, like overrasket hver gang, at dette har vært den beste dagen i mitt liv.
God helg!
Eirik
PS! Carefree kom ut i hardcover i 2013. Den ble utsolgt, men ble relansert i softcover høsten 2023.
I anmeldelsen av boka i fotballmagasinet Josimar, heter det:
For enhver norsk supporter av et engelsk lag, er det sykt deilig å besøke hjemmebanen til favorittlaget. Møte folk for en pint på en pub ved Earls Court, hoppe på tuben og kjenne hjertet begynne å pumpe litt fortere, gå av på Fulham Broadway, se det blå folkehavet som beveger seg ned Fulham Road. Og så, rett etter at du passerer hjemmet for krigsveteraner på venstre side, åpner det seg: Stamford Bridge. Du er hjemme igjen. Den følelsen er ikke noe bedre eller mer unik enn den Norwich-fans måtte få av å se Carrow Road. Men den er vår, og den er perfekt formidlet av Eirik Havdahl i Carefree.
Du kan lese mer om boka og kjøpe den her.
PS! Dersom du ønsker å få den nye boka mi Never Mind the Ball før påske, bør du kjøpe den i nettbutikken. Du kan lese mer om boka og kjøpe den her. Sagt om Never Mind the Ball: Morsom bok å lese, spenning hele tida.
En god bok ved vinduet en lys og stille morgen mens solen stiger og huset ennå sover, det er den største og fredeligste gleden livet kommer til å gi.
(Aksel Sandemose)
