Galskapen tok meg. Chelsea hadde tapt for Brentford, og jeg tenkte, dette er det verste, det har aldri vært verre, vi rykker ned, alle må selges, alle må kjøpes, manageren gjør feil etter feil og de amerikanske eierne kan tørke seg en viss plass. Nei, gi meg heller en eier som er en russisk atombombe blandet med portugisisk/italiensk mafia. La oss bli den ekle klubben som ansetter en øst-europeisk skurk til å styre skuta. Gi meg gråsone og kaos.
Øyeblikkets terror oppstod.
Og det til tross for at jeg visste at ingen ting er så fort glemt som et fotballresultat.
Fremtiden, kom igjen!
Julie, en ivrig britisk Chelsea supporter, skrev før kampen på Twitter: Please God let this damn season be over soon. It’s all I can do to drag myself over to what is usually one of my happiest places on earth.
Etter at Brentford gikk opp til 1-0, skrev hun: Is this season not over yet? Please let it be finished soon, og etter at Chelsea hadde tapt kampen: I’m not sure I’ve ever seen professional footballers move the ball so slowly.
Den sterke kjærligheten til laget sitt, er typisk for britene, men det gjelder ikke bare fotball. Det kan vises kjærlighet til det meste på øya, også øl.
Øl festival
Jeg var på øl festival i Wandsworth i London for en tid siden: Spring Wandsworth Common Beer Festival.
Det ble en artig opplevelse.
Øl festivalen ble arrangert i den historiske bygningen Le Gothique. Bygningen ble oppført i 1857 som et asyl for foreldreløse barn etter Krimkrigen. MI5 brukte den under andre verdenskrig. NAZI-lederen Rudolf Hess satt her som fange, da han reiste til England på egen hånd for å forhandle frem fred med England. I dag er det en restaurant og pub i den elegante bygningen, og det arrangeres øl festival hver vår.
De kunne by på 102 forskjellige øltyper, og selve trekkplastret var en norsk øl: Toasted Maple Stout fra Lervig i Stavanger.
En norsk stout og et spøkelse
Jeg smakte på den norske stouten som hadde en alkoholprosent på 12. Det var som å bli slått med ei slegge. Etter at glasset var tømt, syntes jeg at jeg så piken Charlotte Jane Bennett. Charlotte var en foreldreløs pike som bodde på asylet på slutten av 1800-tallet. Hun hadde vært uhøflig mot en av de ansatte, og ble stengt inne på rektorens baderom. Der døde hun. Dødsfallet ble undersøkt, og det ble konkludert med at hun hadde dødd i en ulykke ved at hennes klær hadde tatt fyr.
Det er all grunn til å tro at hun ble drept, dessverre, så elendig behandling som disse barna fikk. Charlotte i sin hvite nattkjole, har siden gått igjen i bygningen som spøkelse.
Etter at jeg drakk stouten fra Lervig, så jeg henne flere ganger.
Edmonton Best Bitter og Bob Dylan
Det var utrolig morsomt å være til stede. Folk prøvde mange forskjellige øltyper, snakket lidenskapelig med hverandre om det de smakte på, de krysset av i programmet for de øltypene de smakte og skrev ned sine kommentarer. Et band kom på en scene og spilte fin musikk til tross for at akustikken ikke var den beste. Jeg likte godt en øl fra Londonbryggeriet Edmonton, kalt Edmonton Best Bitter. I programmet kunne jeg lese at ølet var vegansk og ikke inneholdt noen dyreprodukter. Kjøpte meg derfor en pølse i protest.
Med Edmonton Best Bitter i glasset i den historiske bygningen, folk rundt meg som drakk øl med kjærlighetens vakre galskap i øynene og bandet som spilte gammel Bob Dylan, ble denne fredagskvelden magisk. Ennå svirrer sangen til Dylan i meg som en flott pasning:
You’re the reason I’m a-traveling on
But don’t think twice, it’s all right
Da jeg gikk fra festivalen, var fortryllinga borte. Jeg var alene, men med et minne, et bånd som vagt finnes i meg. Heldigvis ble minnet forsterket av at jeg forteller om det.
Finnes det hotellrom på en fotballbane?
I natt drømte jeg om en lang dribling som snodde seg rundt som en slange. Jeg driblet av en, så en til og treneren ropte: – Løp inn i det riktige rommet.
Da stanset jeg.
Skal jeg løpe til et hotell?
Jeg tok opp mobiltelefonen og googlet rom i fotball, men da var det for sent. De to jeg hadde driblet av, hadde slått opp i Google, og funnet ut hva de skulle gjøre etter å ha blitt driblet bort. De tok ballen fra meg.
Jeg våknet opp med lukten av gress og smaken av vegansk øl og pølse i lompe. Trøtt og lys våken på samme tid, stod jeg opp. Fylte opp kaffetrakteren med vann, men fant ikke kaffefilter; laget meg te i stedet, og da jeg skulle dra teposen opp fra koppen, slet jeg av tråden slik at posen ble liggende igjen i koppen.
Ting kan gå galt.
Galskapen er undervurdert
Kjærligheten ligger i det å gjøre feil, ikke det rette. Den ligger i det ulogiske og ikke i det logiske. Den kjærlighet som ikke er galskap, er ingen kjærlighet, skrev den spanske dramatikeren Pedro Calderón de la Barca (1600-1681).
Noen feil er til å bli ekstra glad i. Iblant annonsene i avisa fant jeg: Fallskjerm selges. Brukt en gang, aldri åpnet, litt skitten – Tomannstelt, brukt én gang, byttes mot barnevogn – Hushjelp søkes til ungkar med lite stell.
Kos deg i helga, la galskapen slippe løs, se fotball og dra på øl festival, men for guds skyld, ikke kjøp den fallskjermen som var brukt en gang og aldri åpnet.
God helg.
Eirik
