Jeg tror noe er i ferd med å briste oppe i hodet mitt. Hver gang jeg trekker pusten for å si noe, kommer manageren i Tottenham, Mourinho, på hoppestokk forbi og hoier «Tottenham» med overdreven diksjon, og så står jeg der taus, med åpen munn, og tenker hva er vitsen med noe som helst.
Faan, for en drøm!
Klokka er bare halv fem; jeg ligger i senga mi, og jeg er våken.
Bare en fotballkamp
Ok, jeg innser det; det er tid for det de kaller en vargtime. Absolutt alle mine bekymringer skal nå gjennomgås, på nytt og på nytt, og på nytt, i mine tanker. Jeg er blitt veldig våken nå, men jeg kommer ikke i farta på noe som er jævlig å tenke på.
Så kommer det imidlertid med lynets fart: Chelsea tapte for Tottenham på tirsdag.
Ja, men det var jo bare en fotballkamp, tenker jeg, men så ser jeg for meg Mourinho som feirer seieren etter kampen, med å slå i løse lufta nede i spillertunellen, og jeg blir enda mer våken; og ikke minst, jeg blir rasende. Men, tenker jeg; Eirik, har du virkelig ikke andre bekymringer her i verden enn at Chelsea tapte for Tottenham? Du, som har så fine barn, og så morsomme barnebarn (hadde jeg forresten visst at barnebarna var så morsomme, skulle jeg hatt dem først).
Og, ja barnebarna, du, de kan jeg tenke på, tenker jeg, så får ikke vargen tak på meg …
Men …
Der ser jeg for meg bildet av Mourinho som feirer seieren over Chelsea igjen. Jeg glemmer alt bortsett fra det forbanna forsmedelige tapet for Tottenham på tirsdag. Er det mulig, tenker jeg for meg selv, skal du ligge våken og tenke på det tapet mot Tottenham; du er jo over 60 år gammel!!
Men det gir seg ikke …
Mourinho og den tyrkiske sultanen
Jeg er jævlig rasende, her jeg ligger, og jeg er forbanna våken kl. halv fem på morgenen. Når jeg tenker på Mourinho, hoppende og feirende, etter seieren over Chelsea, så får jeg lyst til å stå opp og skrive til Mourinho, slik kosakkhøvdingen Sakhartsjenko i året 1680 skrev i et sirlig brev til sultanen av Tyrkia:
«Du tyrkiske satan, djevelens egen bror og kamerat, selveste Lucifers sekretær og Fandens egen etterligning, måtte han hente deg og ditt lurvete krigerfølge, ikke makter du å tvinge kristne under herredømmet ditt. Krigerne dine frykter vi ikke, til havs og til lands vil vi kjempe mot deg. Din babylonske kokk, makedonske hjulmaker, jerusalemske skomaker, aleksandrinske geitebukk, store og lille Egypts grisegjeller, armenske svin, tartanske potte, kamenetzke stut, podolske illgjerningsmann, sjølve djevelens yngel, ei forarging for Jorda og for Himmelen og en narr for Vårherre. Ditt grisetryne, di hoppefitte, din skabbete kjøter, din udøpte skolt, måtte Fanden skålde deg i blanke ræva.» xi.’»
Når jeg tenker på at Mourinho skal lese et slikt brev fra meg, sovner jeg imidlertid igjen, og det med et smil om munnen.
Gleden over Chelsea
Så våkner jeg, og det er jo fredag.
For en velsignelse.
Og det er nye kamper i helga.
Chelsea sitt herrelag skal møte Crystal Palace i morgen, og Chelsea sitt damelag skal møte Birmingham på søndag. Alle de nye spillerne, både på Chelsea sitt herrelag og damelag, trenger tid sammen med nye lagkamerater for å at lagene skal bli skikkelig gode. Og på en fredag er jeg tålmodig (det er det langt verre med på mandager hvis det har gått dårlig, dessverre).
Begge lagene har imidlertid vist allerede at de vil kjempe i toppen.
Gleder meg stort til helgens kamper, og da vil forhåpentligvis Chelsea ikke spille i de forferdelige nye røde bortedraktene sine, slik både herre- og damelaget gjorde forrige helg. Det kan ikke være mulig å vinne en fotballkamp med så stygge drakter på seg. Tenk at ledelsen i Chelsea ikke har forstått det.
Nei, blått skal det være.
Den nye handsregelen
Både i norsk fotball og i engelsk fotball er man nå veldig opptatt av den nye handsregelen. Sammen med bruken av VAR teknologi, er den nye regelen blitt en vitenskap. Siden fotball først og fremst er en lek, blir den nye regelen en parodi, rett og slett.
«Kan vi ikke få spillet tilbake» mener nå mange eksperter både i Norge og i England. «En plass må jo spillerne ha hendene» sier mange trenere og spillere.
Fra den gamle regelen om viljehands til den nye regelen om et en ikke har lov til å holde hendene i en unaturlig stilling, har fotballen tatt steget over i rasjonalitetens verden, og der hører den ikke hjemme. Det er vanskelig nok for en dommer å kunne se om en spiller handser med vilje. Å se om en spiller har hendene i en unaturlig stilling, er bortimot umulig. For oss alle er jo ofte hendene i en unaturlig stilling, dessverre, enten vi vil det eller ikke.
Når jeg ser på mine hender og de bevegelsene de noen ganger gjør (gjerne også uten at jeg har bedt dem om det), så er jeg i tvil om det finnes noen naturlig stilling for mine hender.
Men diskusjonen om det å bruke hendene i fotballen, er jo det som en gang skapte fotballen til en egen idrett slik den er i dag. På midten av 1800 tallet diskuterte engelskmennene så hardt om det skulle være lov å bruke hendene i den nye idretten fotball, at det endte med to nye idretter i stedet: fotball (ikke lov å bruke hendene) og rugby (lov å bruke hendene).
Om betydningen av å være godt plassert i fotball
Når jeg ser hvordan håndhevelsen av den nye handsregelen dominerer fotballdiskusjonen for tiden, så må jeg tenke på en historie min tidligere arbeidskollega, Vidar Wærp, forteller om den gamle norske fotball-legenden, landslagsspilleren og personligheten, Harry Boye Karlsen.
Harry Boye Karlsen var idrettsoffiser på befalsskolen på Stavern mens Vidar var elev der, og Vidar forteller:
Under en treningskamp på Kaken (ligger i Stavern, litt ovenfor militærleiren), hvor
Boye og befalselev 114 Døvle spilte på samme lag, scoret Døvle.
Boye ble fly forbannet og brølte: «114 Døvle, hvorfor sentra du ikke til meg??»
Døvle: «Jammen jeg scora jo løytnant»
Boye svarte: «Men jeg sto bedre plassert!».
Det er snart helg
Du behøver ikke våkne kl. fem om morgenen i helga, ikke irritere deg over Mourinho eller den nye handsregelen og du skal vite at Chelsea vil slå Tottenham neste gang de møtes.
Kos deg i helga; selv om det er høst, og det dessverre er amerikansk presidentvalgkamp.
Den første debatten mellom de to presidentkandidatene (i en nasjon med over 325 millioner mennesker er altså dette de to beste kandidatene de kan stille), ble gjennomført som en slags retorisk kick-boksing, av to menn med begge en fysisk alder på bort imot 100 år og en åndelig alder på godt under tre år.
Under avslutningen på debatten, hørte jeg en stemme rope i det tomme lokale «we love you Trump«, og det hørtes akkurat ut som en full fyr i gågata seint ei lørdagsnatt.
Glem alle kostholdsråd i helga (vi kan ikke greie både koronadugnaden og kostholdsdugnaden samtidig), og spis rikelig med fisk og kjøtt (gjerne med et godt glass øl til også).
Vær for all del ikke veganer i helga. Da jeg spiste ute forrige helg, satt det en familie på bordet ved siden av meg. Familiefaren spurte kelneren: «Vi spiser ikke kjøtt, kylling eller fisk, ikke gluten og ikke laktose, kva synes du vi bør bestille?»
Kelneren: «En taxi»
Ha en super fredag og ei riktig god helg, helt uten vargtimer.
Eirik
PS! Hvis den gamle grekeren Sokrates (som skapte begrepet debatt) hadde sett på denne ukas presidentvalgkampdebatt i USA, hadde han neppe holdt forsvarstalen før han tømte giftbegeret.
Til denne artikkelen: Takk til Kjersti Bjørkmo og Beate for tvitringer, takk til Dagfinn Nordbø, Dag og Tid, for historien om kosakkhøvdingen Sakhartsjenko og takk til Vidar Wærp for historien om Harry Boye Karlsen.
