Glem Breaking Bad, glem alle fotballkamper og glem alt av konserter og festivaler. Jeg har aldri blitt underholdt mer enn det jeg har blitt på Twitter den siste halvtimen, skrev Ådne på twitter i forrige uke, under den verste twitterstrømmen, rundt planen om en ny superliga.
Det kokte av DET, som nærmest kan kalles for et rent hat.
Siden det var retorikk, kan det kanskje kalles underholdning, men det var allikevel ufyselig å oppleve.
Ikke så rart at følgende twitring fra Miriam Håland, ble den mest likte, den samme kvelden:
JEG HAR BLITT MORMOR! Er svært glad og lykkelig og takknemlig og mener helt på ekte at verden ble et bedre sted rundt lunsjtider i dag.
For størst av alt, er kjærligheten.
Boikott av sosiale medier
I helga boikotter engelske fotballklubber sosiale medier, fra i dag kl. 15:00 og til mandag kl. 24:00.
Det er for mye hat på de sosiale medier, mener de engelske fotballklubbene, og de ønsker at eierne av disse mediekanalene, må gjøre mer, for å stoppe spredningen av dette hatet.
Særlig må det settes en stopp for anonymiteten, mener de; det at, du kan si, hva du vil om andre mennesker, og opptre under et pseudonym.
Rasisme og personangrep fyller i stadig større grad våre feeder etter en fotballkamp; det er oppstått en slags verbal hooliganisme, som truer fotballen, nesten like mye, som en ny europeisk superliga.
Et retorisk balltre mot grådighet
I tillegg til mange hatefulle og rasistiske angrep på spillere og ledere i fotballen, slåss supporterne også verbalt med hverandre. I disse verbale slåsskampene, tar man gjerne utgangspunkt, i sin egen «deilige» moralisme.
Som verbal hooligan, er det da enkelt å skape en «slåsskamp»; du tar bare din «egen bjelke» med deg inn på Twitter eller Facebook, og bruker den retorisk som et balltre. Du «slår rundt deg», slik at alle som mener noe, du synes er galt (har ei «flis»), blir HELT spedalsk, av den samlede behandlingen, som gis fra deg og dine medsammensvorne.
Og grådighet og griskhet, er mye brukt i de «slåsskampene».
Det er så enkelt å bruke det, fordi det er en egenskap som er i oss absolutt alle; den viser seg jo bare nå og da, men den er så lett tilgjengelig og synlig når den er der; og den er dessverre svært vanskelig å oppdage hos seg selv, slik at den passer ypperlig, til å bruke et retorisk balltre på, mot noen du IKKE kjenner.
Vil foreldre, la sine sønner og døtre, gå på fotballkamp sammen med seg i fremtiden, med denne nye virtuelle hooliganismen som et bakteppe, kan man jo spørre seg.
Det finnes ingen opplagte svar på det.
En russisk cunt
En engelskmann forteller fra begynnelsen av 2000-tallet, at han hadde valgt å gå på fotballkamp igjen, etter at hooliganismen syntes å avta. Han hadde, riktig nok under tvil, tatt med seg sønnen sin også.
De hadde valgt å gå på Highbury for å se Arsenal.
Under kampen, hadde en rekke Arsenal fans ved siden av dem, blitt rasende på Arsenal sin høyreback Oleh Luzhny.
De forbannet Luzhny på alle måter, og de kalte ham stadig: A useless Russian cunt.
I pausen, benyttet faren anledningen til å ta en samtale med sønnen, om denne ropingen og skrikingen på Luzhny. Faren brukte mye tid og krefter, på å forklare til sønnen sin, hvor feil det er, å rope slik, til en spiller.
Sønnen hadde nikket til faren, og svart: He isn´t Russian. He´s Ukrainian.
Trykkefrihetsperioden
Med dagens bruk av sosiale medier, er det lett å sammenligne det, med den berømte trykkefrihetsperioden i Danmark-Norge, fra 1770 til 1773.
I det dansk-norske kongedømme, hadde vi den gangen en konge, som var mer eller mindre sinnsyk.
Kongen hadde tatt til seg til sitt hoff, en tysk lege, Johan Friedrich Struensee, som var veldig opptatt av liberale ideer. Siden kongen var sinnsyk, hersket Struensee for kongen i stedet. Dermed sørget Struensee, for at ble det åpnet for full trykkefrihet; og det i en av svært autoritær tid, autoritært styrt av særlig monarkiet og religionen.
Kritikk mot det bestående og bruk av pseudonym, ble virkelig oppfunnet den gangen i 1770.
Man greide ikke å stoppe galskapen (Struensee) før i 1773.
Den fullstendige avskaffelsen av trykkefriheten (eller som den etterfølgende kongen sa det: trykkefrekkheten), kom imidlertid ikke før på slutten av 1790-årene.
Trykkefrihetsperioden, ble imidlertid starten på, vår vestlige demokratiske kultur.
Det hadde neppe vært mulig for supporterne i England, å stå opp mot eierne av fotballklubbene i superligasaken, hadde det ikke vært for den berømte trykkefrihetsperioden (1770-1773) i Danmark-Norge.
Men, som for trykkingen i Danmark-Norge på slutten av 1790-årene, må det nok komme noen regler nå, for bruk av sosiale medier også.
Dommere i fotball
Da fotballen kom på midten av 1800-tallet i England, skulle det ikke brukes dommer. Nei, fotball var et spill for gentlemen. Skulle det oppstå uenigheter under kampen, ville disse bli løst på gentlemen vis.
Det ble imidlertid oppnevnt en oppmann fra hvert lag, som skulle kunne hjelpe til, med å løse vanskelige tvister.
Det skar seg etter hvert selvfølgelig; det ble nesten voldelig under kampene, og fotballen måtte innføre en dommer.
I begynnelsen var dommeren mer eller mindre en oppmann, en slags fredsmekler, og dommeren måtte passe seg for å gripe inn i kampen for mye. Selv om dommeren kom inn i fotballen, fortsatte de med, at hvert lag, valgte sin oppmann; disse to, ble imidlertid nå linjemenn, i stedet.
Dette med dommeren som en slags fredsmekler, og en oppnevnt linjemann fra hvert lag, holdt seg faktisk til langt ut i 1960-årene.
Dommerrollen i fotball, slik som vi kjenner den i dag, kom utover i 1970-årene, og da først, begynte man, å utnevne egne linjemenn også (på de øverste nivå, begynte man nok å utnevne egne linjemenn tidligere).
I 1990-årene ble linjemenn, i stedet benevnt, assisterende dommere.
Det tok altså 100 år før fotballen kom frem til dagens fotballdømming. Vi får håpe de bruker litt mindre tid, på å finne noen gode regler, for bruk av sosiale medier.
Fredag og Chelseakampene i helga
Det er fredag igjen; kjenner du den deilige følelsen; endelig litt ro og avslapning igjen; kanskje en øl eller to også, spesielt hvis du er en av de heldige, som kan ta med en venn ut på pub:
Chelsea spiller i morgen mot Fulham hjemme.
Det er et rent lokalderby i London, og Fulham må kjøre en HEL kilometer, til kamp på Stamford Bridge. Det blir en meget hard kamp for Chelsea, som er inne i et meget tøft kampprogram, mens Fulham strever svært, med å ikke rykke ned fra Premier League.
På onsdag, venter et returoppgjør for Chelsea, mot Real Madrid, i semifinalen i Champions League.
Det ble 1-1 i den første kampen.
Som jeg skrev på Twitter, etter den første kampen:
Morsomt, spennende og ikke minst imponerende. Jeg har blått ikke negler igjen på fingrene, men de må vel vokse ut til neste kamp? For et mål av Pulisic, og så kan vi jo ikke tape med Kante på banen; Kante for President, sier nå jeg. Ha en fortsatt super kveld!!!
Neglene har ikke vokst ut igjen enda, så jeg må nok finne noe annet å bite i på onsdag.
Chelsea Women spiller returoppgjør i semifinalen i Champions League, mot Bayern München, på søndag.
Det ble 2-1 tap i den første kampen.
Jeg setter min lit til Guro «the guru» på søndag.
God helg
Nå venter en helg, ja, det er fremdeles pandemi, men du kan se fotball på TV (takk og pris). Du og du, imidlertid; slik vi gleder oss til å gå på kamp på stadion igjen, og til å se publikum på banene igjen, under kampene på TV.
Prøv å vær forsiktig med kommentarer på sosiale medier i helga. Som Espen Gya sier på Twitter:
Før kalte de det skytefelt.
Nå kaller de det kommentarfelt.
Du kan også gjøre som poeten Helge Torvund: Eg har blokkert meg. Nå får det vera nok!
Heldigvis ser det ut som om amerikanerne, har gitt opp den nye superligaen. Det kan være litt vanskelig, for amerikanerne å forstå oss europeere noen ganger, tror jeg. I en kamp i England på 5. nivå (altså utenfor de profesjonelle ligaene) litt utpå høsten, møttes Guiseley og Hartlepool.
Ingen av lagene, hadde vunnet en eneste kamp, i de første månedene av sesongen.
Kampen går i Guiseley.
Gusieley presser Hartlepool tøft, men så scorer Hartlepool til 1-0.
Det blir en HELT vanvittig feiring, blant Hartlepool fansen på bortetribunen. Guiseley fansen reiser seg imidlertid straks, og de synger samstemt mot Hartlepool fansen: Don´t think your special, we loose every week.
Kanskje ikke så lett å forstå, for oss europeere heller.
Det ser heldigvis ut til å bli en varm sommer:
Ha en fornøyelig flott fredag, og ei riktig god helg!
Eirik
PS! Episoden om far og sønn på Highbury og episoden fra kampen mellom Guiseley og Hartlepool, er hentet fra boka Going to The Match – The Passion for Football av Duncan Hamilton.
