De gamle grekerne mente at store idrettsmenn hadde noe guddommelig over seg. De vant fordi gudene ville det. Forrige lørdag ettermiddag hadde gudene plukket ut Eden Hazard og Diego Costa.
Vi husker vel alle det magiske 3-1 målet til Chelsea mot Swansea.
Eden Hazard fikk ballen på venstre side av 16 meteren til Swansea, forserte forbi Swansea sin back ned mot dødlinja, la inn foran mål – 45 grader tilbake på banen – til Diego Costa som scoret på hel volley, direkte og kontant i mål.
Et magisk fotballøyeblikk var det; bare fotballelskere vet å verdsette dette.
En liten gutt hadde spilt fotball tidligere på dagen selv. Nå satt han og så på denne perlen av en Chelsea-scoring, og han ble blank i øynene. Faren, som for lengst hadde lagt sine ”fotballsko på hylla”, nikket med smilende øyne til sin sønn. Nettopp, fordi de husker dette sammen, vil de begge alltid huske 3-1 målet til Eden Hazard og Diego Costa.
Det skjedde på Stamford Bridge lørdag 25/2-2017 kl. 17:44.
Den kunstneriske samhandlingen som skapte en nærmest perfekt scoring på Stamford Bridge, er fotballspillets gave til fedre og sønner, mødre og døtre: Øyeblikket, magien, de møtende blikk, de glade øynene, den felles inspirasjonen som oppstår mellom generasjoner til å støtte hverandre og til å trene mer og ikke minst gleden ved å dele med hverandre og sine nærmeste.
Hva er det da som gjør at alle fotballinteresserte fedre og mødre og deres fotballspillende sønner og døtre, fryder seg så godt over et slikt mål som 3-1 målet til Eden Hazard og Diego Costa?
Det er fordi de alle har prøvd å spille med denne runde ballen, har erkjent hvor vanskelig det er både å løpe med den, ha den under kontroll, kunne slå en pasning med den og å score et mål.
Scenen
Chelsea leder 2-1 mot Swansea.
På Chelsea spiller en liten, tettbygd belgier på venstre side i angrepet. Det er Eden Hazard. Han er så tettbygd at det formelig ser ut som han spretter når han går. Eden Hazard er den eneste spilleren i verden som smiler når han løper, og som ler høyt når han demper en ball. Vi får så lyst å rope til ham: ”Eden , du lyver”, men vi gjør det ikke, fordi vi vet hva svaret vil bli: ”Nei, jeg gjør ei”.
På topp for Chelsea spiller en mørk, kraftig og skummel spanjol. Det er Diego Costa. Diego ser nesten ut som en El Zorro på jakt etter å lure noen banditter. Han har et løp som ser saktere ut enn det er, han har et sinne som ser kraftigere ut enn det er, han har et smil som gjør at du tror han er gladere enn han er, han har et skudd som du tror er svakere enn det er og han ser ut som han fører ballen med mindre kontroll enn det han har. Vi roper til Diego Costa: ”Diego, du lyver”, og vi får til svar: ”Ja, det gjør jeg”.
Det er kun 6 minutter igjen av ordinær tid i kampen Chelsea-Swansea.
Målet
Eden Hazard med ball kommer stormende inn på Swansea sin 16 meter på Swansea sin høyre side.
(For de fleste av oss fotballspillende eller eks fotballspillende, så vet vi at det å løpe med en ball er meget vanskelig. Og det å storme med den, fører bare til umiddelbart balltap.)
Eden Hazard finter Swansea sin høyreback, Kyle Naughton, totalt bort.
(En finte i den farten uten å miste ballen, er helt umulig for de fleste av oss. Vi vil heller aldri kunne få opp en slik fart.)
Eden Hazard løper ned mot dødlinja med full kontroll, ser motspillerne sine plasseringer, ser etter medspillere, ser 45 grader tilbake på banen, finner Diego Costa der akkurat i det ballen er nesten over dødlinja og han slår en hard pasning tilbake på banen til Diego i 40 centimeters høyde.
(Det å kunne se andre spillere i en slik fart med ball, er svært vanskelig. Det å kunne se etter medspillere 45 grader tilbake på banen, er nesten umulig. Å så slå en pasning med stor kraft i 40 centimeters høyde til en medspiller i denne situasjonen, er umulig.)
Diego Costa ser løpet til Eden Hazard, men han har minst seks forsvarende Swansea-spillere rundt seg. Alle Swansea-spillerne følger løpet til Eden Hazard ned mot død- og mållinjen. Det gjør ikke Diego Costa. Han tvert imot trekker seg litt tilbake i feltet. Han ”lukter” situasjonen.
(Det er nesten naturstridig som medspiller med en Eden Hazard i så stor fart mot dødlinja, ikke å følge ballen med å løpe helt ned mot mållinja – mot nærmeste eller bakerste målstolpe.)
Diego Costa får den harde pasningen i 40 centimeters høyde litt tilbake på banen, og han skyter på hel volley knallhardt rett i mål, foran måpende Swansea-spillere.
(Å treffe en knallhard pasning med et skudd på hel volley, er vanligvis forbundet med den største flaks. Å kunne kontrollere retningen på et slikt skudd er umulig.)
Fredagen etterpå
Fotballkunst på dette nivået har sjelden noe med talent å gjøre.
”Hemmeligheten bak suksess er hardt arbeid. Det er derfor det er en hemmelighet for så mange”, sa forfatteren Mark Twain en gang. Så når fedre, mødre, sønner og døtre ser et slikt mål som 3-1 målet til Chelsea mot Swansea, skaper det en drøm om at det er mulig for alle. Det er denne drømmen som lever så sterkt i oss fra vi er små – det i gjennom hardt arbeid å skape noe nærmest perfekt med våre foreldre som tilskuere.
Perfekthet skaper imidlertid ikke glede. Drømmer gjør det.
Eden Hazard og Diego Costa har begge begynt der i gata som smågutter, og de har trent og trent – sikkert til sine foreldres mange gangers store fortvilelse – om igjen, om igjen og om igjen på det samme. Lørdag 25/2-2017 lyktes de begge samtidig.
Ha forhåpentligvis mange fine, nye blå fotball-stunder sammen i kampen mot West Ham på mandag.
Lykke til!!!
God helg!
Eirik
PS! Fredagens øl er Spitfire fra bryggeriet Shepherd Neame. Dette er en gammel engelsk klassisk ale. Kan kjøpes på de fleste butikker i Norge – The Bottle of Britain.
