Jeg føler meg ikke helt vel. Jeg er på fotballkamp i Leeds, jeg er på banen Bracken Edge, hjemmebanen til fotballaget Yorkshire Amateur, laget spiller i 7. divisjon, og skal møte Hebburn Town fra Tyneside like ved Newcastle. Det er lenge siden jeg har vært på en fotballbane. Har sett fotball bare på TV, fordi det er vinter, og vi har hatt karantene.
Kan dette gå bra?
Er det mulig for meg å se på en fotballkamp uten TV-studio, uten aviskommentarer, uten eksperter, uten TV-kommentatorer og uten sosiale medier ved min side? Jeg vet ikke noe om spillerne som varmer opp ute på banen. Har noen av dem jukset med reiseregninger? Eller mener noen at det er riktig at fotball-VM arrangeres i Qatar? Kan noen ha hatt pendlerbolig samtidig som de har bodd hjemme?
En tøff karantene
Karantenen under pandemien har gjort noe med meg, tydeligvis. Det er nesten så jeg ikke kan forstå at jeg skal se en fotballkamp alene ute i det fri, uten medier foran meg, ved siden av meg og bak meg. Ca. 200 tilskuere er tilstede, de ser ut som koselige mennesker, men det er ingen som forteller meg at dette blir en fin fotballkamp. Normalt er det TV Studio sin jobb, de kan få en onsdagskamp mellom Portsmouth og Plymouth til å bli som en Champions League finale på noen minutter, men her er det ikke en gang en speaker på stadion.
Jeg er overlatt til meg selv.
Hva hvis det blir straffespark? Skal jeg finne ut selv om det er rett dømt? Jeg vet ikke hvem som eier lagene heller. Kan eierne være diktatorer, rike personer eller ha slått hunden sin? Jeg har ingen mulighet til å fordømme noen. Den deilige medierusen av fordømmelse som skal hjelpe meg til å finne godfølelsen, er fraværende. Er det virkelig ingen som skal tas rotta på? Som skal henges ut? Hvordan kan jeg se på kampen da?
Her er unge gutter som varmer opp og gleder seg til kamp, dommere og linjemenn som forbereder seg til kamp med å løpe forsiktig fra side til side på banen, trivelige folk i godt humør på tribunen som er kommet for å heie på de ivrige spillerne, og noen eldre menn som går rundt på banen, og passer på at banen er så god som mulig, når kampen skal starte.
Kan jeg greie dette?
Jeg kjøper meg en Hot Dog med chips. Det er en hyggelig dame i kiosken som serverer meg. Hun er så smilende og imøtekommende at jeg er sikker på at hun IKKE vil se på fotball-VM i Qatar på TV. Endelig et godt menneske, tenker jeg. Det gir meg trygghet. Selv om jeg har en redsel inne i meg på en fotballkamp alene ute i det fri for første gang på lenge, uten TV Studio og mediene ved siden av meg, så koser jeg meg; maten er deilig engelsk, jeg ser spillerne som varmer opp, og plutselig gleder jeg meg til å se dem spille.
Jeg tror jeg kan se en fotballkamp uten medier som gir meg info om lagene, spillerne og kampen, uten TV studio som forteller meg at dette er SÅ stort, uten eksperter som bestemmer hva som skjer ute på banen, uten mediene sin informasjon om eierne av lagene, om spillernes tidligere bragder og ikke bragder, om spillerne er for eller imot fotball-VM i Qatar og uten medienes fordømmelse.
Men jeg vet det ikke.
En flott kamp
Kampen starter opp, det er deilig vårvær; sol, men litt kald vind, det er innsats fra første spark på ballen, taklingene suser, flotte pasninger og svake pasninger om hverandre, forsvar og angrep, spenning hele tiden, unge gutter som har trent i timesvis ved siden av jobben, du ser hva de legger i det, de vet hva de skal gjøre hele tiden, noen ganger er de fantastiske med ballen, andre ganger bommer de, men så flott dette er; helt av meg selv, mener jeg noe om det skal være frispark eller ikke, jeg skjeller ut dommeren som alle andre, men uten at jeg hater dommeren, bare lever meg så inn i kampen som spilles. Varme fra vårsola som skinner stadig mere, fyller meg, sammen med kjærlighet til mennesker som leker og spiller fotball.
Jeg har klart det, tenker jeg.
Jeg har greid overgangen fra TV- og medieverdenen sin fotball, til virkeligheten sin fotball i naturen og livet. Smilende fra topp til tå, roper jeg: – I`m back, i det lille skuret i nordenden av banen med det skjeve taket, som er tribunen på Bracken Edge.
*
En fredag på The Lamb
Det er fredag, jeg er på puben The Lamb i Bloomsbury i London, puben er en av Londons historiske pubskatter, jeg sitter med en pint Abbott Ale, skal se kampene Chelsea-Brentford på Stamford Bridge i morgen, Chelsea Women-Reading Women på Kingsmeadow på søndag, Millwall-Swansea på The Den på tirsdag og Chelsea-Real Madrid på Stamford Bridge på onsdag.
Jeg skal være i London sammen med venner helt til torsdag.
Det er noe eget å sitte med en pint på The Lamb på en fredag formiddag, med alt foran seg. Puben er fra 1720, og hadde sin storhetstid på slutten av 1800-tallet under Victoria-tiden. Den gangen gikk både overklassen, middelklassen og de fattige hit for en øl på fredag. Middelklassen gikk hit for å tjene overklassen, og de fattige gikk hit for å tjene både overklassen og middelklassen.
Snobbelukene
Over bardisken kan du se minner fra den tiden, små ugjennomsiktige glassruter som lar seg åpne og lukke, de er som luker. For overklassen skulle ikke behøve å se kelnerne fra allmuen bak baren mens de koste seg med sin drikke. De bare kakket på glassvinduet i ansikts-høyde, kelneren åpnet vinduet, kunden bestilte sin drikke, kelneren lukket glassvinduet igjen og skjøv drikken til kunden på bardisken under glassvinduet.
Snobbe-luker blir de små glassvinduene over bardisken kalt. Det finnes ikke manuelt lukesnobberi lenger. Snobberiet har som alt annet, blitt digitalt, og nå har vi digitale luker for det.
Omskrivningen av Voltaire
Selv om fordømmelse synes å være det største markedet for tiden, så fantes kritikk før også:
I den moderne verdenen er ytringsfrihet stadig like viktig, men mange mener at den franske filosofen Voltaire sitt utsagn: Jeg er uenig i dine meninger, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å hevde dem, i dag er omskrevet til: Jeg er uenig i dine meninger, og jeg vil inntil døden forsvare min rett til å stoppe kjeften på deg (i Voltaire sitt utsagn mente Voltaire sin egen død, men i den moderne versjonen er ikke det like selvsagt lenger).
Dessverre er det enda lenge mellom de gode nyhetene, noe tegneren Matt har tatt på kornet, da det ble kjent i England, at iransk-fødte Nazanin ble løslatt etter seks år i fangenskap i Iran og gjenforent med sin familie:
Ha en riktig fin fredag og ei god helg. Er det en fotballkamp i helga i nærheten av deg som ikke går på TV, så ta deg en tur, det er egentlig veldig morsomt å se på fotball.
Jeg gleder meg til mitt lange London-opphold sammen med gode venner. Skål, fra meg på The Lamb:
Eirik
