Bekymringer, bekymringer, bekymringer – de vokser over hodet på meg. Hva skal jeg gjøre med bekymringene? Det er streik, pandemi, krig, klimakrise, Senterpartiets kamp mot globalisering, økte oljeinntekter, reduserte oljeinntekter, strømpriser, dieselpriser, renter – hva gjør jeg?
Jeg ser fotball.
Og så taper Chelsea.
Er det mulig?
Heste- eller hastebehandling?
Våren kommer likevel med sola som følgesvenn. Sola stod opp i morges og skinte som om den ikke ante noe om strømprisene, men så dukket det opp en byråkrat i hagen som skrek til tulipanene: – Hei, der! Vent nå litt. Før dere kan sprette ut, må dere fylle ut et par skjema og vise frem blomsterløyve.
Det hadde kommet brev om hastebehandling fra kommunen.
Jeg hadde lest feil og lest hestebehandling. Hadde derfor sett for meg hagen vår med skjønne tulipaner i vårsola, og med byråkratiske hester sittende bøyd over sakspapirene mens de vrinsket lavt og spiste epler.
Jeg forstår at jeg virker eksentrisk.
Derfor er det provoserende at jeg er helt vanlig.
Før kikket jeg ut av vinduet og på temperaturmåleren for å finne ut av været, men nå må jeg frem med mobiltelefonen og åpne en app.
Ei klokke til besvær
Jeg savner at klokka mi skryter av hvor lite jeg gjør og hvor få steg jeg tar, men den varsler dersom jeg blir i overkant ivrig og engasjert.
Og det blir jeg når jeg ser Chelsea.
Klokka blir helt gal under kampen, og ei dame inne i klokka som heter Siri (heldigvis er hun norsk, men det er ufattelig hvordan de har greid å presse henne inn i den lille klokka), roper fortvilt fra det rare urverket på armen: – Er du i nød?
– Ja, roper jeg tilbake, – Ikke jeg, men João Félix. Når han ikke scorer på en slik sjanse, så vil kommentariatet drepe ham.
Det kan bli pinlig dersom jeg ser kampen på pub.
Praten som forstyrret
På tirsdag var jeg på puben Liv og Røre i Lørenskog, og så kampen Chelsea-Real Madrid på storskjerm. Skjermene var flotte, det var som å være på Stamford Bridge og den digitale verden hadde ubevist inntatt min sjel. Den vakre unge dama Siri inne i klokka, skalv i påvente av det som kunne komme.
En stund ute i kampen merket jeg at det satt to foran meg som pratet som en foss.
Det ble ubehagelig, og jeg flyttet meg bort slik jeg gjør når dette skjer på stadion.
Pratingen fortsatte dessverre. Da oppdaget jeg at det ikke var to foran meg som pratet, men kommentatorene på TV. De pratet om alt annet enn fotball, det var som byråkrater som koste seg med epler og sakspapirer, og de ropte til meg: – Hei der! Vent nå litt. Før du kan se Chelsea på TV og kose deg med en øl, må du fylle ut et skjema om at du er klar over hvem som eier Chelsea, at direktørene er onde, at klubb, manager og spillere ikke er godkjent av markedet og at markedet ikke vil bli forstyrret av din særegne interesse for denne vestkantklubben som ligger så langt vest i London, at Fulham blir liggende midt i Atlanteren.
Hadde jeg vært hjemme hadde jeg slått av lyden, men siden jeg var på pub måtte jeg holde ut.
Slukøret, men ekspertene må på jobbjakt
Da kampen var ferdig, ble det satt over til studio. En som satt ved siden av meg, reiste seg brått opp, og sa da han gikk: – Heldigvis flere år siden man brukte tid på å se dette mølet fra studio. Er nok på høy tid at den selvhøytidelige og alltid korrekt antrukne ekspertisen jages ut av studio, fjernes fra TV-kameraer og tvinges ut i samfunnet for å finne seg et arbeid.
Chelsea hadde tapt, og markedet og byråkratene feiret.
Jeg reiste slukøret hjem, og bekymringer for verden og fremtiden kom mot meg «like a rolling stone».
Tenk
Sola skinner selv om den vet at Chelsea tapte på tirsdag. I morgen spiller Chelsea Women mot Barcelona på Stamford Bridge i semifinalen i Champions League. Over 25.000 billetter er solgt. Jeg skal se kampen på TV hjemme, og gleder meg som et barn.
Og barnets verden er ikke å forakte.
Tenk! En lørdag hvor sola skinner, det er vår og snøen forsvinner, tulipanene er i ferd med å sprette opp for å vise sine forskjellige farger uten at det hverken er heste- eller hastebehandlet og Chelsea Women spiller mot Barcelona på TV uten innblanding fra markedet eller TV-kommentatorene.
Ahhh…; tenk!
Jeg kommer til å glemme strømpriser, matpriser, renter og klimakrise under kampen.
Men, gud – kan du ikke få slutt på den forbanna krigen?
God helg!
Eirik
