Det er sent fredag ettermiddag i slutten av august i 1997. Jeg er på min første tur alene til London. Faktisk hadde jeg vært i London bare en gang tidligere, da i et reisefølge. Nå skal jeg altså være her en helg, helt alene.
I enorme London skal jeg finne frem, en enkel gutt fra Klæbu, bosatt i Harstad by; Harstad som kun hadde en høyblokk på Sama, bygget i full fart fordi kommunegrensa gikk på Sama. Harstad kommune måtte nemlig ha nok registrerte innbyggere for å få et vinmonopol.
Perfeksjonisme er ikke alltid en fordel
Min erfaring med å være alene i en storby i utlandet, er begrenset til at jeg en gang har vært i Östersund. Jeg har heldigvis hatt engelsk på skolen. Siden min perfeksjonisme imidlertid er noe i overkant sterk, har jeg bestemt meg for at INGEN i England skal høre meg snakke engelsk. Nå skal jeg altså være – og finne frem – i verdensmetropolen London i flere dager, uten at noen skal få høre meg snakke engelsk.
Litt av en utfordring.
Innsjekk på et svært lite hotellrom
Jeg sjekker inn på et lite hotell i Paddington. En slags lettelse over at jeg hadde funnet frem hit, kommer over meg, og jeg har ikke behøvd å snakke engelsk. Preget av å ha reist hit alene til denne store verdensbyen, er jeg, og jeg føler meg ganske sikker på at dette oppholdet, kommer jeg aldri til å overleve.
I morgen skal jeg se mitt kjære Chelsea spille på Stamford Bridge, men jeg har også kjøpt meg billett til kampen Watford-Swindon senere i kveld.
Siden jeg egentlig er økonomisk konkurs etter et samlivsbrudd, er hotellrommet som jeg har bestilt, lite. Så lite er det, at jeg knapt kan skifte mening uten å gå på gangen. Selve hotellrommet er så knøttlite at det egentlig ikke er plass til kofferten min ved siden av senga. Det er også umulig for meg å stå i dusjen og skru på vannet, samtidig.
Men i London er jeg.
Gjennomvåt og frossen
Heldigvis greier jeg å reise ut til Watford. Nå gjelder det å finne fotballbanen Vicarage Road. Det regner noe så voldsomt, det er som om den mørke vasstunge himmelen, truer med å bryte sammen som en demning, rett over hodet mitt. Jeg har ikke paraply, og jeg kan som sagt ikke spørre noen om veien, siden jeg ikke skal snakke engelsk.
Jeg trasker i veg etter et dårlig kart, og finner heldigvis banen.
Dyvåt er jeg, og jeg føler meg så fremmed, det er akkurat som jeg befinner meg på en annen planet. Siden fotballkampen er så sent på kvelden og jeg må rekke toget tilbake til London etterpå, må jeg være helt sikker på å finne vegen tilbake til stasjonen. Gjennomvåt helt inn til skinnet går jeg derfor tilbake til stasjonen, og så går jeg tilbake til banen igjen. Alle ser på meg, det er jeg sikker på, denne raringen som tusler rundt i gatene i dette øsregnet uten paraply. Redd, våt og frossen finner jeg en McDonalds (den eneste restauranten jeg har råd til å spise på). Jeg går inn der.
En gammel dame med et skjerf
Med det samme jeg kommer inn på McDonalds, ser jeg en eldre dame på over 70 år. Hun sitter der og spiser burger sammen med venner. Dama har et stort Swindon-skjerf surret rundt halsen. En gammel dame, er hun, som er kommet hele vegen til Watford, på en fredagskveld, for å se sitt kjære Swindon spille fotball mot Watford. Synet av den gamle damen med Swindon-skjerf, inne på McDonalds, sammen med bare våte mennesker med lidenskapelige øyne og enten Watford-skjerf eller Swindon-skjerf, forandrer meg helt.
Jeg er altså kommet hjem til mine egne, tenker jeg, det finnes altså like rare mennesker som meg.
Under the roof
Det er vanskelig på å bestille en burger på McDonalds i Watford uten å snakke engelsk, men det går. Etter å ha spist godt, går jeg på kamp. Like våt og frossen som før, er jeg, og med like store vidåpne øyne i kveldsmørke; øyne som ser på alt dette livlige folkelivet i gatene, med en liten redsel i seg. Jeg greier dessverre ikke å kjøpe kampbillett uten å snakke engelsk. Tydelig gjennomvåt, sier jeg: Under the roof. Damen i billettluka skjønner ikke hva jeg mener, og hun spør: Under cover? Jeg nikker på hodet, og forstår straks at jeg er totalt utskjemt.
Inn på banen, går jeg. Den aller første inne på banen, er meg; selv ikke vaktene hadde kommet inn enda. Jeg sitter der alene på tribunen, bare opplyst av de enorme flomlysene rundt banen; gjennomvåt og frossen, er jeg, men heldigvis sitter jeg under tak, en kopp kaffe har jeg, og jeg gleder meg til kamp.
For et strev, tenker jeg, men det er verdt det.
En scene fra en krimfilm
Kampen ender 1-1, men det er cup, og Watford går videre etter å ha vunnet den første kampen 2-0. Etter kampen tar jeg toget inn til London.
Vel inne i London, tar jeg tuben til Paddington. I den vogna som jeg sitter i på tuben, er det bare fargede mennesker og asiater. Jeg har jo sett slike mennesker før, men kun i krimfilmer. De er helt sikkert skurker alle, tenker jeg, jeg kommer nok aldri frem til Paddington. Nå oppstår det helt sikkert snart skuddvekslinger. Jeg har sett scener som den inne her på denne tubevognen, mange ganger før i Detektimen på TV, og jeg skjønner at denne turen til Paddington blir min aller siste tur. Min tur er kommet, og jeg kommer til å miste livet her i London.
Jeg vurderer å gå av på neste stasjon, så redd er jeg, men hvordan skal jeg da finne frem til Paddington, så sent på kvelden som det er blitt, og det uten å snakke engelsk. Rett og slett dødsangst har jeg der jeg sitter, sammen med bare skurker og mordere, i en Tube-vogn på Central Line, langt under jorda i en by med 13 millioner mennesker.
SÅ skjer det plutselig noe.
En mynt avgjør
En asiatisk dame, også hun med et morderblikk i ansiktet slik jeg hadde sett før i Detektimen, tar hånda opp av lomma. I det hun gjør det, mister hun en mynt som triller ut på gulvet i tube-vogna. Absolutt alle i vogna reiser seg (bortsett fra meg), for å plukke opp mynten på gulvet, og gi den tilbake til dama. En av de som har reist seg, får tak i den trillende mynten, og gir den tilbake til henne. Alle er så høflige, smilende og vennlige mot dama, og dama er så glad for å ha fått mynten tilbake.
Hele det glade opptrinnet i kontrast til den dødsangsten jeg nettopp hadde hatt, gjør at det er som om jeg mister 120 fordommer på en gang. Velberget og nærmest vennlig ivaretatt inne på tuben resten av turen, kommer jeg meg til helt Paddington.
Litt øl, litt potetgull og fotball på TV
Jeg kjøper meg noen ølbokser og litt potetgull, og går inn på hotellrommet mitt. Rommet er så lite at ølboksene og potetgullet må være på gangen, mens jeg bytter til tørt tøy. Etterhvert legger jeg meg på den lille senga på det bittelille rommet, slår på den bittelille TV-n over senga, ser på fotballsendinger om dagens og morgendagens fotballkamper, gleder meg til at jeg skal være på Stamford Bridge dagen etter og se mitt kjære Chelsea spille, og tenker: Det er dette som er lykke.
En overraskende oppdagelse jeg fikk på denne fredagskvelden på turen til London, for 25 år siden, er at: Du kan ikke oppholde deg i mer enn et rom av gangen. Siden da har jeg ikke brukt tid på å eie så mye. Den følelsen av lykke der på det knøttlille hotellrommet med noen få ølbokser, litt potetgull og med fotball på TV, gjør også at når jeg nå, går rundt på kjøpesentrene og ser på vareutvalget i butikkene, smiler jeg, mens jeg tenker: Det trenger jeg ikke, det trenger jeg ikke og det trenger jeg ikke.
Chelsea i helga
I dag er det også fredag.
Fredagene er min store kjærlighet, faktisk. Jeg koser meg enda med litt øl på en fredag. Gleder meg til å se toppkampen Chelsea Women-Arsenal Women på TV i kveld. Det er utsolgt på Kingsmeadow, og kampen kan se ut til å bli en ren liga-finale, mellom de to lagene. I morgen skal jeg se Chelsea mot brasilianske Palmeiras i selveste finalen i verdenscupen på TV.
Fantastisk.
Jeg behøver ikke å bli våt og frossen i helga, men jeg skulle gjerne ha vært i London. Imidlertid ville jeg da helst hatt en paraply hvis det regner, og bodd på et litt større hotellrom enn for 25 år siden. Jeg er absolutt ikke redd lenger når jeg er i London, og jeg snakker faktisk også engelsk når jeg er der; det er jo en stor fordel.
Cornere
Ha en super fredag samme hvor du er i verden.
Her er et hjørne på en fotballbane som venstrebente Guro Reiten og Hakim Ziyech, ikke kan ta cornere på:
Og her er et bilde av meg på en fredag, litt frem i tid. Jeg er vel ca. 80 år, tenker jeg, og koser meg sammen med gode fotballvenner:
God helg.
Eirik
