Det er sent onsdag kveld 18. september 1968, jeg er 12 år gammel, jeg er med min far for første gang på fotballkamp på Lerkendal, det er Rosenborg mot Rapid Wien i Europacupen, det er den første Europacupkampen i flomlys på Lerkendal og vi er litt for sent ute, min far og jeg.
Vi haster opp over trappene bak på tribunen, vi kommer inn på tribunen og jeg ser meg helt rundt, og ut over det pittoreske synet som møter meg. Banen foran meg hvor det intense spillet mellom de to lagene pågår, er bare opplyst av det sterke flomlyset mot den bekmørke horisonten. Alt er omkranset av 22.000 mennesker.
Jeg føler det som om himmelen har falt i hodet på meg.
Jeg føler meg bitte liten, men kjempestor på samme tid.
Min far og jeg finner våre sitteplasser. Det er så intenst, det hele, at jeg nærmest tror jeg drømmer. En vanvittig stemning og trøkk fra så mange mennesker, løfter meg nesten opp i den dirrende mørke kvelds-luften. Jeg har aldri opplevd noe slikt før. Rosenborg angriper i et voldsomt tempo med Harald Sunde og Odd Iversen i spissen …
Og så scorer Odd Iversen med et skudd …
Rett i vinkelen.
Entusiasme smitter
Det hele som skjedde for 54 år siden, er som et bilde frosset inn i mitt hode. Det var denne besettelsen og entusiasmen fra så enormt mange mennesker på og rundt en fotballbane, i et så voldsomt kontrastfylt panorama av flomlys mot nattsvart mørke, som gjorde at jeg som 12-åring forelsket meg i selve kampens eksistens i tilværelsen. Siden førte dette til min store og evige kjærlighet til fotballen, gjennom de to legendariske fotballkampene i FA-cupfinalen i 1970 mellom Chelsea og Leeds.
Og ute på Lerkendal denne onsdagskvelden i september i 1968, spilte midtstopper og bauta på Rosenborg Nils Arne Eggen.
Nils Arne Eggen spilte denne høstgule mørke onsdagskvelden på Lerkendal, med en lidenskap og entusiasme som lyste opp over hele banen; det lyste opp hele universet, følte jeg – og det lyste inn i lille meg, som satt blant de 22.000 elleville menneskene på tribunene.
Og nå er han død, Nils Arne Eggen.
Kan mitt fotballhjerte leve videre uten Nils Arne Eggen?
På trening med Nils Arne Eggen
En del av mitt fotballhjerte kan synes å være tapt nå med din død, Nils Arne – men jeg har fremdeles minnene om denne høstkvelden jeg fikk «sammen med deg» som 12-åring på Lerkendal, og jeg har minnene fra da du langt senere, var min instruktør på Kretstreneropplæringen i fotball ute på Lade i Trondheim. Du brukte Sverre Brandhaug når du demonstrerte øvelsene for oss, og du kjeftet slik på Sverre Brandhaug at alle var redd for at noen skulle kontakte Barnevernet, men jeg skal SI deg …
Jeg kunne de øvelsene Eggen viste oss, etterpå.
Mr. Leeds
Min entusiasme for livet og fotballen fikk jeg gjennom flomlyskampen på Lerkendal i 1968, Nils Arne Eggens oppofrende spill i denne kampen og litt senere med den legendariske FA-cupfinalen mellom Chelsea og Leeds i 1970. 13 år satt jeg og så denne FA-cupfinalen på en liten sort-hvit TV, og jeg har nå snart skrevet ferdig en bok om denne finalen, ei bok som kommer i april.
På mandag fylte en av deltakerne i FA-cupfinalen i 1970, Eddie Gray på Leeds, 74 år. Eddie Gray var på mange måter selveste Mr. Leeds, med sin enorme fart og sin fantastiske teknikk, på venstrekanten til det legendariske storlaget Leeds i 1960 og 1970-årene.
Gratulerer med dagen du hadde på mandag, Eddie!
En reporter sa en gang om Eddie Gray: When Eddie Gray plays on snow, he doesn’t leave any footprint.
Kjedsomhet og integritet
På mange måter går fotballens integritet i grava med Nils Arne Eggen. Fotball er snart bare TV-show, og fotballkampens store idrettsglede for de som spiller og de som ser på, er i ferd med å forsvinne. Nå er det like før du får David Toska inn som ekspertkommentator i fotball på TV2; en slags fotballens svar på gentlemans-tyven Arsène Lupin skal innføres på TV, for at du ikke skal kjede deg mens du ser på fotball.
De er livende redde for at du skal kjede deg i TV2.
Men fotball kan faktisk være kjedelig, det er faktisk en forutsetning for at du skal kunne finne fotball underholdende også.
Sannheten i en fotballkamp er ikke viktig for TV2 siden alt bare er underholdning. Når vi sportsinteresserte diskuterer opp etter veggene og ut i de sene nattetimer situasjoner som oppstår i fotball, oppretter TV2 bare en avstemning. Så når vi sitter og ser Chelsea-Liverpool, og Chelsea sin César Azpilicueta felles stygt av Liverpool sin Sadio Mané, så oppretter TV2 bare en avstemning blant seerne, om dette skulle ha vært utvisning eller ikke.
Enda TV2 vet at det sitter 800.000 seere og heier på Liverpool og bare 800 seere som heier på Chelsea.
Og så er det en valgfri Liverpool-drakt til den som har stemt på riktig resultat.
Markedet har talt liksom, og kunden har alltid rett.
Nils Arne Eggen hadde neppe stemt i en slik avstemning, og vi må samles oss mot TV-mediene med å rope så HØYT vi kan: Lenge leve sporten fotball med all sin entusiasme, lek, glede og sportslige integritet.
Kamp-utsettelser på grunn av korona, skaper splid
I England er de for tiden redd for hele Premier League sin integritet, denne sesongen. Utsettelsene av kamper på grunn av korona, er blitt en het sak. FA har ikke vist nok åpenhet rundt bestemmelsene sine om kamp-utsettelsene. Reglene har heller ikke synes gode nok. Det settes nå frem krav fra klubbene om nye regler, og det kreves mye mer åpenhet fra FA rundt beslutninger om å utsette kamper.
Mange klubber hevder at de på grunn av de mange kamp-utsettelsene, nå må spille kamper mot lag som vil være mye bedre. Det er lag, de da møter, som vil ha med spillere som har returnert etter skader eller deltagelse i landskamper. Det hevdes at klubber som har en høy markedsposisjon i underholdningsmediene, lettere har fått utsettelse av kamper hos FA på grunn av korona. Det er blitt utsatt kamper for de «populære lagene», hevdes det – hvor heller skader og frigivelse av spillere til landslag, har vært den egentlige grunnen for deres søknad om utsettelse.
Her får vi eksemplifisert hvor viktig åpenhet rundt sport er, og som Nils Arne Eggen var en så fantastisk forkjemper for.
Premier League er verdens mest populære fotball-liga, og ligaen er ikke tjent med at en slik tvil oppstår, om deres sportslige integritet.
Chelsea-Tottenham
Chelsea er et lag som ikke har så høy markedsposisjon i underholdningsmediene, og det kan være en av grunnene til at de har måtte spille kamper, uansett hvor mye korona og uro rundt korona klubben har hatt.
Dette kamp-programmet med all koronaen, uroen rundt koronaen og FA sin uklare kamp-utsettelses policy, begynner nå å tære mentalt på Chelsea, både på enkeltspillerne og på laget. De korona-utsatte kampene for mange av de andre storlagene, kan faktisk ha vært med på å ha gjort det umulig for Chelsea å vinne ligaen i år.
Chelsea spiller mot Tottenham på søndag, og det blir en viktig kamp i kampen om å bli blant de fire første lagene på tabellen.
I tillegg er det nå eget når rivalene Chelsea og Tottenham møtes. Rivaliseringen mellom lagene går helt tilbake til 1912, og det blir uansett tabellposisjon for lagene, et helt spesielt trøkk på Stamford Bridge på søndag.
Gleder meg stort til å se kampen på TV.
The Norwegian Queen
Chelsea Women spiller mot Brighton Women, det også på søndag. Chelsea Women vant mot West Ham borte på onsdag etter en flott kamp, og de har i tillegg fått en ny spennende venstreback på laget, russiske Alsu Abdullina.
Guro Reiten kom inn som innbytter mot West Ham i andre omgang på onsdag. Kameraene fanget opp Guro Reiten der hun stod på sidelinjen, og ventet på å slippe ut på banen. Guro sin ivrighet etter å komme med i spillet, hennes smilende, varme og vennlige blikk til medspilleren som kom mot henne og ble byttet ut, og hennes lekende entusiastiske løp og hopp når hun løp inn på banen for å spille, var det en fryd å se på.
Guro var rett og slett som en slags menneskelig versjon av skjønnhets-gudinnen Afrodite fra antikken. De bildene av Guro når hun blir byttet inn, gjør at den lille delen av mitt fotballhjerte som døde med Nils Arne Eggen sin bortgang natt til onsdag, levde opp igjen med Guro sitt innhopp i kampen West Ham Women-Chelsea Women onsdag kveld. Hennes tydelige spilleglede og hennes vennlige og imøtekommende uttrykk mot den medspilleren som ble byttet ut, var en slags praktisk gjennomføring av Godfot-teorien til Nils Arne Eggen.
Ikke rart at Guro Reiten er blitt så populær i Chelsea, og blir kalt The Norwegian Queen.
Kvinner og fotball
Kvinnefotballen har fått en kvalitet og en plass i den engelske fotballen som absolutt ingen hadde trodd, for bare noen få år siden.
Dessverre er det enda noen som gjerne holder igjen på den utviklingen. Sports-reporter i Sky Sport Laura Woods kom derfor med følgende deilige utbrudd for noen dager siden, direkte på TV: What is it about football that people can’t accept something if it’s coming out of a woman’s mouth? Women can be brain surgeons. They can save your life. They can go to the moon. But they can’t give you an opinion about football. It’s bonkers.
Denne uttalelsen hadde du likt godt, Nils Arne Eggen – det kunne faktisk ha vært akkurat deg som hadde sagt det slik.
Å være gift med en fotballspiller, minne om Eggen og en liten rapport på uværet
Det er ikke alltid like lett å være gift med, eller partner til, en fotballspiller. Dette fikk kona til Kevin De Bruyne på Manchester City til å si: Sometimes at the dinner table, I’m about to say ‘honey, can you pass me the salad’ and before I even open my mouth to say it, the salad is on my plate. He just sees things other husbands can’t.
Noe slikt kunne sikkert kona til Nils Arne Eggen sagt en gang også.
Denne fredagen og helga vil jeg minnes Nils Arne Eggen, og den betydningen han har hatt for alle oss fotballelskere i Norge.
Skål, Nils Arne – tusen takk for alt hva du har betydd, og hvil i fred.
For dere som har hatt mye uvær i den siste uken, kommer det her en liten rapport fra ekstremværet i Oslo:
– Alna-elva har dratt med seg to kvister.
– Enkefrua fikk uroa håret litt.
– Sølvfoliehatten til charter-Svein blåste av, men kom veldig raskt på igjen.
– Et askebeger på en balkong på Grorud gikk i gulvet.
Ha en nydelig fredag og ei riktig god helg.
Eirik
