En dronning har gått bort i England, og et land, et kontinent og en hel verden minnes henne. Never has anyone meant so much, to so many, for so long ville Winston Churchill ha sagt, dersom han hadde levd.
Det er rart å tenke seg verden uten dronning Elizabeth.
Hun var verdens bestemor. Vi hadde egentlig trengt henne med oss fortsatt, da hele den vestlige kulturen nå er utfordret med krig, strømkrise, økte drivstoffpriser, klimaproblemer og dermed en stadig sterkere nasjonalisme. Nostalgien ønsker verden slik den var før de store globaliserings-utfordringene kom, men det er vanskelig å vende tilbake.
Om det å forandre seg selv
Flyet, TV-bildene fra hele verden og internett kan ikke fjernes, og vi har oppdaget at det kan være større ulikheter mellom to fra samme bygd enn mellom en fra Nigeria og en fra Nittedal. Ikke minst har vi oppdaget så spennende det er med forskjellige kulturer, vi blir mer sosiale og dermed både mer tolerante og omgjengelige, vi oppdager nye sider ved oss selv og en gang vil hatefulle kommentarer være historie.
Som Eli Wiesel sa: – Før mente jeg å kunne forandre menneskene … Gjennom mine ord og min protest vil jeg hindre dem i å forandre meg selv.
Kjærligheten som er der, men ikke kan ses
Dronning Elizabeth skulle delta i en minneseremoni for prinsesse Diana, men kom ikke. En hel medieverden fordømte henne på det sterkeste, men hun sa: – Jeg måtte ta meg av mine barnebarn. Det hjalp ikke hva all verdens viktige mennesker sa om henne etter det, folk elsket henne. Hun hadde satt ord på en kjærlighet som ligger der, men som ikke kan ses.
Miriam Håland skriver godt: Datter (20) som nylig har flyttet ut, hevder det største problemet med å bo uten foreldre er at det ikke er noen der til å passe på at hun ikke spiser for mye sjokolade. Hadde ikke hjerte til å fortelle henne at det er et problem som varer livet ut.
Fortellingen om lille Mika og hans mor er også god: Mora: – Hvor mange ganger har jeg sagt at du skal ta av deg skoene i gangen? Mika: – Det aner jeg ikke, for du sier det hver dag. Nå er jeg 11 år… Gi meg ett minutt!
Vi greier ikke å se kjærligheten som vi så inderlig jakter etter, på grunn av at det ligger, i det, som ikke er viktig, men det forstod verdens bestemor dronning Elizabeth. Det er en klokskap som er i ferd med å forsvinne. Jaget etter å være viktig som ikke er mulig siden vi ikke er viktig, og jaget etter suksess som ingen vet hva er, blinder oss for våre nærmeste som bare er der, men som egentlig er de viktigste, fordi de ikke er viktig.
Vanskelig skal det være.
Potter flytter inn på Potter
Begravelsen til dronning Elizabeth på mandag preger England, og på grunn av beredskapen må også flere fotballkamper avlyses i helga; deriblant kampen Chelsea-Liverpool på søndag.
Det kan være bra for den nye manageren Graham Potter.
Kampen mot Salzburg på onsdag viste at laget har langt igjen for å bli seg selv, etter vårens og sommerens tumulter.
Noen mener spøkefullt at bilde på plakaten på puben The Chelsea Potter i Kings Road, må endres med manager-skifte i Chelsea. Graham Potter ble tegnet inn på bilde av plakaten. Navnet passer, og det passer seg siden Chelsea-manageren alltid bor på Chelsea Potter, sammen med åndene til Jimy Hendrix og Peter Osgood, og sammen med de levende The Rolling Stones.
Neppe mandig opptreden
Chelsea Women spiller imidlertid sin første kamp for sesongen på søndag.
Deres åpningskamp mot West Ham på Stamford Bridge forrige søndag, ble avlyst på grunn av dronningens død, og derfor blir bortekampen mot Liverpool på søndag den første kampen. Kampen blir vist på Viasat. Den spilles mellom en tydelig protagonist Liverpool og en tydelig antagonist Chelsea, og dette passer de enkle markeds-sjelene i TV-underholdningsverden godt. Det gir maksimal profitt med lave kostnader.
Chelsea Women er godt forberedt før sesongstart. Nye verdensklassespillere er kommet inn, og konkurransen om plassene på laget er tøff. Det blir spennende å se om de norske spillerne Guro Reiten og Maren Mjelde greier å komme med på laget mot Liverpool. Liverpool rykket opp før denne sesongen, og blir en spennende nykommer. Der i gården har man endelig fått øynene opp for damefotballen, og satser slik som de andre toppklubbene.
Følgende innsendte innlegg stod på trykk i ei norsk avis i 1970-årene:
Når kampen Liverpool Women-Chelsea Women spilles på søndag, vil mandig opptreden ikke være tema, og det blir heldigvis mye kyss og klem.
Følelser i fotball
Å bli sint hører hjemme på en fotballbane enten det er menn eller damer som spiller. Følelsene settes på prøve, det rasjonelle forsvinner og du får en ut-av-kroppen opplevelse.
Åge Magnussen (Pelle Politibil) nordpå, så Bodø/Glimt tape for Tromsø, og det tapet tok han ikke enkelt. Han skrev etter kampen: Det e de mest ydmykende 80 minutta æ har opplevd som Glimt-tilhenger. Glimt møt opp uten vilje og guts. Skam!!! Æ e kokførbanna. I morra tar æ kontakt med fastlægen, psykologen, søvnspesialisten, polbestyrarn og Mattilsynet.
Han tok selvfølgelig alt for hardt i da han nevnte Mattilsynet.
Åge Magnussen gjør det geniale i sin utblåsning, han henger ut seg selv og ikke Bodø/Glimt-spillerne. Han byr på seg selv, og det er naturlig å føle kjærlighet til det; for vi er ikke perfekte, vi er ikke viktige, vi er ikke suksessfulle, men vi er fulle av en lidenskap som beriker livet, både for oss selv og for andre.
En engasjert Chelsea-blogger Chris Axon skrev i bloggen sin CHELSEA/esque før trekningen av puljer i Champions League, om lagene Chelsea kunne møte. Han var særlig opptatt av at det kunne bli for spennende om Chelsea trakk Celtic. Han skrev derfor: Bloody hell. Imagine Celtic. It would be like a military operation. We’d have to collect our match tickets in Motherwell and be flown in by police helicopter.
Det er et vennskap fra gammelt av mellom Chelsea og Glasgow Rangers, og dermed er det å møte Celtic utfordrende, tydeligvis for utfordrende for Chris, men morsomt er det når Chris byr på seg sev.
Vi blir glade.
Helgen blir spesiell
Sorgen og minnehøytiden om dronning Elizabeth vil prege oss her hjemme også. Begravelsen mandag vil gjøre at verden stopper. Det er merkelig at hun er blitt borte. Hun ble dronning før jeg ble født, og jeg vil kjenne på hele min ungdomstid når jeg ser på begravelsen på TV på mandag.
Hvil i fred, min dronning Elizabeth.
Byvandring rundt Stamford Bridge
På tirsdag reiser jeg til London for å delta i Chelsea History Festival som arrangeres på The Royal Hospital of Chelsea, og for å forberede en byvandring i gatene rundt Stamford Bridge for de norske Chelsea-supporterne fredag 7/10-22.
Det ser ut til at nærmere femti stykker skal være med meg på min byvandring, første fredagen i oktober.
Det blir fredagsmoro å få møte alle disse flotte fotballinteresserte menneskene som skal se Chelsea- Wolverhampton dagen etter, å få gå rundt i området rundt den flotte banen sammen med dem og fortelle om fotballklubben, fansen og bydelen som ligger mitt blå hjerte så nært, og som jeg så lidenskapelig forteller om i min bok Carefree.
Gleder meg stort.
Jeg blir glad.
Fredag og helg
Det er fredag, og jeg er ikke i tvil om hvilken øl jeg skal velge.
Erling Braut Haaland fortsetter å score mål, men ifølge en bekjent er ikke hattrickene til Haaland ekte. Et ekte Håland-hattrick er når’n Bjøro speller I love Norwegian country, Barndomshjem og Hei gamle landevei rett etter hverandre.
Siden jeg har tatt opp globaliseringsutfordringene i dag, skylder jeg å nevne at det også er utfordringer for fuglene.
Ha en flott fredag, ikke se på Lindmo på TV som er en fryktelig blanding av et filosofisk hjørne og Paradise Hotel, se heller på din hund som bjeffer, din mor som maser, din kone eller mann som vil ha rett hele tiden; det er da du blir glad, og i kveld greier du akkurat det.
Dronning Elizabeth greide det.
God helg!!!
Eirik
