Det er fastelavn på søndag.
Men ingen grunn til å ta av seg munnbindet for det.
Fastelavn er jo en fest før en fasteperiode; en periode fra onsdag (askeonsdag) i neste uke hvor en skal avstå fra det meste. Denne perioden begynner jo ikke på onsdag; nei, vi har jo for helvete fastet hele det siste året under denne pandemien.
Den eneste forskjellen mellom en pandemi og en fasteperiode, er at med pandemien aner vi ikke når det hele tar slutt, og så har pandemien munnbindet.
Det forbanna munnbindet
En venn gikk sammen med kona på butikken her forleden, begge godt kledd med munnbind. Da de kom hjem, oppdaget han til sin store forbauselse, at det ikke var hans kone som stod der.
Altså, for et karneval det hele er blitt …
Og karneval skal det jo være nå under fastelavn; «fjerning av kjøttet» betyr visstnok ordet karneval, og det er sikkert derfor miljøbevegelsen for oss ser ut som et kjempestort karneval; bare med en stor forskjell: karnevalet avsluttes i helga, mens miljøbevegelsen bare fortsetter og fortsetter.
Miljøkarnevalet ser jo aldri ut til å slutte, men noe sier meg at DET også etterhvert blir innledningen til en faste.
Never Mind The Ball
Pandemi gir jo gode muligheter for arbeidsro, og for min del arbeider jeg derfor nå mye med mitt bokprosjekt Never Mind The Ball om FA-cupfinalen i 1970.
Jeg er nå ferdig med å skrive teksten.
En bok på ca. 300 sider er det blitt. Selv om jeg har skrevet nøye etter en plan, må jeg si at jeg er sterkt overrasket over slutten (altså ikke slutten på FA-cupfinalen, men slutten på boka). FOR «en reise» skrivingen av denne boken har vært for meg, helt fra den første til den siste siden.
Nå må jeg overlate mitt arbeid til «redaktøren».
Redaktøren
Og redaktøren er meg det også.
Redaktøren involverer gjerne en korrekturleser og en språkvasker i det redaksjonelle arbeidet, og både korrekturleseren og språkvaskeren er meg. Alle vi som arbeider med boka, er altså meg.
Jeg gruer meg litt til å overlate mitt arbeid til redaktøren i meg.
Han er så annerledes enn skribenten i meg; strengere på alle måter, og mens jeg som skribent drømmer meg inn i det globale moderne mangfoldige og fargerike fotball-, musikk- og litteraturlivet, arbeider redaktøren i meg konkret for at det i fremtiden skal arrangeres folkeavstemning om oppløsning av de nye kommunene og fylkeskommunene i Norge, og at all ulven skal drepes.
Korrekturleseren og språkvaskeren
Og når redaktøren i meg involverer korrekturleseren i meg og språkvaskeren i meg, blir det riktig ille.
Korrekturleseren i meg er bare opptatt av overskrifter og tekster. Her om dagen så han overskriften i en Nordlandsavis «Nei til salt i Saltdal», og helt oppgitt tenkte han: Hva blir det neste? Nei til mel i Melhus og Nei til ål i Ålesund?
Språkvaskeren i meg igjen derimot, er bare opptatt av konspirasjonsteorier. Helt oppgitt over pandemien er han, og han vil ikke la seg vaksinere. Han har lest på nettet at den nye vaksinen vil tilføre kroppen en microchip for overvåking, føre til full lydighet til både lensmann og kemner, en trang til innmelding i kinky trossamfunn og en aksept av 98% inntektsskatt.
Så nå skjønner du hvilken gjeng vi (jeg) er som arbeider med å ferdigstille bokprosjektet mitt.
FA-cupfinalen i 1970
I min fortelling om FA-cupfinalen i 1970 mellom Chelsea og Leeds er det imidlertid IKKE tullet med fakta.
Chelsea ble cupmester i en finale som sannsynligvis er den mest dramatiske finalen gjennom hele fotballhistorien. Om FA-cupfinalen i 1970 er det i moderne tid ofte brukt ord som «episk» og «ikonisk». Begge lagene fortjente egentlig å vinne denne finalen, og alle de 24 spillerne som spilte i de to kampene fortjente å få vinnermedalje.
Finalen ble også et symbol på fotballen som en kampidrett med tøffe fysiske dueller.
Imidlertid dreide det seg først og fremst om ekte idrett og ekte idrettsglede, ingen filmet, ingen prøvde å få en motspiller utvist og alle gratulerte hverandre med kampen når den var slutt.
Heder til alle spillerne og en 13-åring
Min fortelling i boka er på en måte å vise heder til alle de 24 spillerne som deltok i denne cupfinalen, og en heder til en cupfinale som til tross for sin tøffhet, også hadde mange fotballkulturelle gleder som synes å være forsvunnet i vår tid, eller er i ferd med å forsvinne.
Jeg så denne cupfinalen på TV bare 13 år gammel.
Som den lekende barnslige 13-åring jeg var da, med et følelsesliv vekselsvis i opprør og i oppløsning, ble denne cupfinalen der og da, til et slags symbol for meg, på et kommende lidenskapelig og voldsomt voksenliv, som jeg både gledet og gruet meg til.
Boka er tenkt gitt ut etter at pandemien er over; trolig til høsten, og da først etter en ekstern redaktørgjennomgang også, selvfølgelig.
Reiten i et spesielt øyeblikk
Chelsea sitt herrelag spiller ikke i helga, men på mandag. Da spiller de på det som kalles den ekte blåmandagen som er mandagen i fastelavn. Vi får håpe de lykkes da når de spiller mot Newcastle. Laget er virkelig i flytsonen for tiden anført av unge Mason Mount.
Chelsea Women tapte en kamp mot Brighton på søndag, men kom fantastisk tilbake på onsdag mot Arsenal. Maren Mjelde storspilte mot Arsenal, og det var hennes 100. kamp for Chelsea.
Guro Reiten var reserve mot Arsenal, men kom inn i andre omgang. Et kamera fanget opp det øyeblikket når hun stod klar for å løpe inn på banen, og det ble et meget vakkert øyeblikk. Den blå reserven Reiten står der på sidelinja, og hun skal skal inn på banen; bare venter på at hun som skal byttes ut kommer ut fra banen:
Hennes ansikt er som når det første streifet av morgenlyset finner DEG etter en mørk natt,
som når DAGEN endelig har overvunnet natten
og sier til alle: NÅ er JEG her.
Her kan du spille av øyeblikket. Guro Reiten blir ikke noe mindre elsket i Chelsea etter dette.
Fastelavn
Hjemmekontor med team- og zoom-møter synes å være den kulturelle rammen som omgir oss i hverdagene våre for tiden. Det kan være tøft å takle for oss alle at vi ikke har ordentlig sosial omgang lenger.
Hjernen vår har jo også mye fritid for tiden, og da kan den virkelig være en sann plage. Det kan imidlertid være lurt å la hjernen bli litt mere opptatt, ved å gi den flere roller, slik som jeg gjør når jeg skriver bok. Som dikteren René Magritte sier:
Sinnet elsker det ukjente. Det elsker bilder
der meningen er ukjent, siden meningen
med selve sinnet er ukjent.
Vi skal nå feire fastelavn i helga under en pandemi.
Det kan da være ekstra grunn til å minne om at de gamle fastelavn-skikkene om pisking av alt og alle for å å få større fruktbarhet, og særlig det å spenne nakne jomfruer foran en plog, ikke er naturlig å gjøre lenger.
Pass også på å få med deg riktig ektefelle eller samboer hjem fra butikken i helga, og her er et tips til hvordan du kan drikke rødvin under digitale møter på fredager:
Ha en flott fredag og ei god helg!
Vi ses!!!
Eirik
PS! Ikke kjed deg i helga. Folkehelseinstituttet ser deg overalt:
