Onsdag 1/11-17 ble en oppdatert paperbackversjon av Alan Hudson sin bok The Working Man`s Ballet lansert på Epsom Golf Club i London. Jeg var så heldig å være tilstede under lanseringen, og har skrevet litt fra begivenheten.
Boka ble første gang gitt ut i 1997, men den kom aldri ut som paperback da.
I den oppdaterte utgaven som er kommet nå, har Alan Hudson fått hjelp av forfatterne John King som har skrevet den berømte boka The Football Factory, og Martin Knight som blant annet har skrevet biografiene til Georg Best, Peter Osgood og Charlie Cooke.
Det ble også laget en film etter boka The Football Factory av John King, og Alan Hudson har faktisk en rolle i den filmen.
Som Georg Best symboliserer Alan Hudson den gylne tiden i engelsk fotball, og han var part av et gyllent triangel i Chelsea sammen med Peter Osgood og Charlie Cooke. Alan Hudson var Chelseas eget lokale ungdomsgeni da Chelsea var på det mest praktfulle, fargerike og kunstneriske på 1960- og 1970 tallet.
Han var en fair spiller som ledet midtbanen med stil og klasse, i en god tid for alle de som var sterke individualister og som protesterte mot alle typer autoriteter. Med sitt skulderlange hår og alltid sokkene rullet ned rundt anklene, betraktet vi alltid Alan Hudson som en rebell, og vi ble sjelden skuffet på det.
Hans biografi The Working Man`s Ballet er stort sett skrevet av han selv, og boka forandret sjangeren fotballbiografier for alltid. Her mangler det ikke på sterke meninger både om medspillere, motspillere, managere og fotballedere.
Forsidebildet på boka er tatt av Alan Hudson rett utenfor hans hjem like ved Stamford Bridge, dagen før han debuterte mot Southampton 1. februar 1969 bare 16 år gammel.
Den oppdaterte boka hans i paperback versjon, kan nå kjøpes hos diverse bokhandlere i London, men også på nett hos London Books og Amazon. Kjøper du den nå på nett, får du virkelig en fotballgodbit av en bok hjem til jul.
Møte med Alan Hudson
Jeg merker veldig godt når folk kommer i et godt ærend – og det gjør de ofte (Magnus Grønneberg)
Det er en svært mørk høstdag i London.
Jeg sitter på toget fra Victoria Station til Epsom Downs, og jeg skal delta på boklanseringen til Alan Hudson: An Evening with Alan Hudson. Hadde sett en plakat på Twitter at dette skulle arrangeres på Epsom Golf Club onsdag 1/11-17.
Jeg hadde tenkt, nå eller aldri, da jeg så plakaten, og kjøpte straks flybilletter Oslo-London onsdag 1/11 med retur torsdag 2/11.
Dette hadde jeg selvfølgelig ikke råd til.
For en gangs skyld hadde jeg imidlertid bare gitt faen i det å ha kontroll, og det opplevdes deilig.
Toget synes aldri å komme frem til Epsom. Det er så mange stasjoner på veien, og toget stopper på dem alle. Heldigvis har jeg god tid. Endelig kommer jeg frem, og går av toget. Det er så mørkt, og stasjonen ligger midt i et stille boligområde. Ingen puber, ingen restauranter, ingen småby, men et forlatt boligområde er det jeg har kommet til. Jeg føler meg totalt alene, nesten like alene som jeg hadde vært da jeg som 17-åring kom frem til Stoke sent på kvelden sommeren 1974 for å se Alan Hudson trene dagen etter.
Jeg går etter GPS på mobilen, og der endelig ser jeg et lys ute på et jorde. Det må være golfklubben som holder til der, men det er så mørkt at jeg ser ingen golfbane. Inn går jeg i det huset som ligger alene ute på jordet med et lys, og der inne er det en koselig pub med en liten scene og to mikrofoner. En plakat i inngangen til puben forteller meg at jeg har kommet rett.
Her skal det arrangeres: An Evening with Alan Hudson.
Jeg kjøper meg en pint Fullers London Pride og setter meg ned ved et av de tomme bordene. Ikke hadde jeg spist noe siden frokost, men matserveringen på puben hadde stengt.
Priden glir imidlertid ned på majestetisk vis slik den alltid bruker å gjøre.
Jeg venter og venter ….
Så dukker han opp, Alan Hudson.
Han kommer inn i lokalet luntende, og ser ut til å være i fin form selv om hans alderdom er preget av tidligere skader, et hardt fotballiv i The Swinging Sixties og Seventies og av alkoholisme. Han er kledd i en rød genser og en sort knebukse. Siden buksen stopper ved knærne ser du hans legger, og du skjønner straks av de leggene at han har vært fotballspiller på toppnivå.
Alan Hudson hadde vunnet de fleste taklingene den dag i dag, hadde det vært opp til leggene hans, og ikke resten av hans legeme.
Men håret hans er ikke langt lenger.
Tvert imot er han nesten skallet.
Jeg ser endelig min store helt fra barndommen, Alan Hudson.
Alan smiler og ler der han finner plassen sin i puben nær scenen han straks skal opp på. I øynene hans ser jeg fremdeles den samme intensiteten som de hadde sommeren 1974. Hadde det vært en ball der i puben, hadde han straks satt i gang med å spille, tenker jeg – og han hadde drevet alle motspillere på defensiven bare av ren vilje, artisteri og livsglede.
Alan Hudson ser seg rundt om i lokale, og han ser meg.
Han kommer bort til meg og hilser på meg. Jeg forteller at jeg kommer fra Norge, og han blir nesten målløs. ”Men da skal du vel på Stamford Bridge på søndag mot United?” spør han. ”Nei, sier jeg – jeg drar tilbake til Norge i morgen tidlig”.
Alan Hudson blir nesten rørt der han står.
Han spør: ”Har du kommet helt fra Norge bare for å treffe meg?”
”Ja, sier jeg – du var min barndoms store helt. Du var sammen med Georg Best de første globale fotballstjerner, vet du. Når jeg var liten gutt og spilte fotball, skulle jeg alltid være deg. Jeg hadde til og med nedrullet fotballsokkene slik som deg.»
Han ser ikke bare målløs ut nå; han er det!
Han virker nærmest rørt, og sier: ”Takk skal du ha”.
Etter hvert fylles hele lokalet av tidligere fans. Alle hilser på Alan Hudson, og alle får vi hans hilsninger i hans nye bok. Hans hjelpere med boka John King og Martin Knight er der også. Etterhvert startes det en samtale mellom Martin Knight og Alan Hudson på den lille scenen.
Jeg følger nøye med på samtalen for å få med meg alt; absolutt alt.
Alan Hudson forteller om sin tid i Chelsea og i Stoke, om det å spille på det engelske landslaget på den tiden, om tiden i Kings Road i 1960- og 1970-årene og om hans forhold til Georg Best. Han forteller også at han har medaljen fra Europacup-seieren i Athen i 1971 rundt halsen i kveld.
”Outspoken” kaller engelskmennene det når en har sterke meninger, og her på scenen er Alan Hudson det, slik han er det i boken sin The Working Man`s Ballet. Martin Knight prøver å sørge for at Alan Hudson svarer på de spørsmålene han stiller, men hver gang Alan får ordet, ”glir” han raskt ut i en levende fortelling som aldri synes å stoppe.
Rett som det er, kommer den smarte replikken fra Alan Hudson – som setter de fleste tilhørerne ut av spill.
Et fantastisk bilde
Et bilde sier mer enn 1000 ord (Ukjent)
Det er sent på kvelden og jeg sitter på toget tilbake til Victoria Station.
Jeg er lykkelig og sliten der jeg sitter.
Det hadde virkelig vært verdt turen fra Norge, og få møte min gamle helt. Mange pinter hadde det blitt med deilig London Pride og Doombar. Noen av pintene hadde John King og Martin Knight spandert på meg.
Jeg hadde nesten blitt kjent med alle som hadde møtt frem.
Maken til vennlighet hadde jeg knapt opplevd.
I noen timer hadde jeg snakket med Alan Hudson om de flotte fotballårene 1970 og 1971 da Chelsea vant FA-Cupen og Europacupen. Han fortalte om de andre spillerne på Chelsea-laget på den tiden, og om festtiden på Kings Road. Mens jeg snakket med ham, tok jeg opp et brev fra Georg Best til Alan Hudson som jeg har en kopi av, og viste ham det.
Der hadde Georg Best skrevet: ”Du er nok best av oss, Alan”.
Alan Hudson smilte til det brevet, og sa: ”Husk at dette ble skrevet til en venn av Georg, og Georg var en hederskar”. Ydmyk er han også blitt, Alan – jo, han er blitt gammel, men øynene hans lyser slik de gjorde det i hans storhetstid.
Jeg smiler for meg selv av tilfredshet der jeg sitter på toget, og tenker tilbake på kveldens møte med Alan Hudson.
Ved siden av meg på toget ligger et av de mest berømte fotballbilder som finnes. Det er et bilde fra en kamp mellom Chelsea og Manchester United, og i bildet er det en duell mellom Alan Hudson og Georg Best, og med en skuende Nobby Stiles i bakgrunnen.
Ved slutten av samtalen mellom Alan Hudson og Martin Knight hadde jeg blitt ropt opp på scenen, og der hadde Alan delt ut dette bilde til meg, og han hadde skrevet under på bilde:
”To Eirik! Thank you for coming. Alan Hudson”.
