Hvis du har en hage og et bibliotek, har du alt du trenger, sa den romerske statsmannen og filosofen Cicero. Han nevnte ikke smarttelefonen. Den kom etter hans tid, men hadde han visst om den, føler jeg meg sikker på at han fremdeles hadde ment det samme.
Han nevnte ikke en mastergrad heller.
En uvirkelig reportasje
Det var med triste øyne vi så et innslag i Dagsrevyen onsdag. En statsråd måtte bane seg vei mellom jaktende, krigerske journalister på sin vei for å hedre arbeidet med sykdommen demens. Demens var det siste journalistene var opptatt av, det som var viktig, var «å ta» den kvinnelige statsråden for juks med en mastergrad.
Den voksne damen greide å opptre med verdighet selv om hun ble behandlet med en uverdighet vi sjelden har sett maken til. Hatet flommet ut i mikrofonene for åpen scene mot damen, en gang en liten pike, men nå en voksen staselig dame. Full av menneskelige feil, mangler og alt som gjorde henne hel var hun, og hun gikk ikke med bortvendt rygg. Hun smilte, men dessverre er ikke smilet noe sikkert tegn på at det ikke er sorg, men bare at hun greier å bære den. Hennes følelser og forstand måtte arbeide på høytrykk i en ren overlevelsesmodus. Rak i ryggen møtte hun de millioner av ord som hadde blitt skrevet og sagt om henne. De ble slynget mot henne som små bomber.
Rundt om i hjemmene summet det varsler fra mobiltelefonene om begivenheten, slik at alle kunne være oppdatert på jakten.
Jeg minner om at revejakt er forbudt av hensyn til at revens lidelser er for store.
Georg Orwell må snu seg i graven
Det kom ingen nyheter om arbeidet med sykdommen demens. Slike nyheter gir ikke nok seere, sideoppslag eller likes, dessverre. På veggen på det britiske kringkastingshuset til BBC, er det en statue av Georg Orwell med en innskrift på veggen bak, som sier: Hvis frihet betyr noe i det hele tatt, betyr det retten til å fortelle mennesker det de ikke liker å høre.
Nå må det føyes til: Men bare hvis det gir nok seertall, sideoppslag og likes til at det blir god egenprofilering eller at Kiwi vil kjøpe reklame.
Vi vil ikke høre om demens, men mye heller om et annet menneske som har gjort en feil; det nyter vi, dessverre …
Og da vil Kiwi gjerne betale for en reklame …
Men det gir en bismak.
Heldigvis har vi alle en hage
I min hage prøver jeg med vekslende hell å dyrke kjærligheten. Jeg prøvde å ta til motmæle mot den voldsomme fordømmelsen av statsråden på twitter. En kar var uenig med meg og svarte: Og det skriver du som la en tissebleie på sykkelen til en annen gutt da du var tre, stjal is på butikken da du var fem, jukset på en gloseprøve da du var ti og nå er blitt sekstisju?
Hva de vet i hatets palass.
Jeg ble satt på plass, men jeg er trygg, jeg er hverken statsråd eller har en mastergrad.
I biblioteket med Tommy Baldwin
I mitt bibliotek skjedde det noe spesielt denne uken. Boken Never Mind the Ball om FA-cupfinalen i 1970, som jeg nylig har gitt ut, fikk en feil i appendikset. Tommy Baldwin som spilte på Chelsea, døde mandag 78 år gammel. I listen over spillere som spilte i finalen, er han oppført som om han lever.
I min skildring av den legendariske finalen, har Tommy Baldwin en sentral rolle.
Hans oppofrelse for laget og lagkameratene var enestående, det var en kjærlighet til sine lagkamerater og til selve kampen (som ikke er ulik livets kamp) som lyste opp, selv om dette var en kamp mellom to lag med så sterke personligheter at verden neppe har sett noe lignende, hverken før eller siden.
Tommy Baldwin døde, men lever ennå
I tirsdagens kamp på Stamford Bridge ble Tommy Baldwin hedret. Et bilde av ham sittende på kne, kom på storskjermen høyt oppe mot den mørke kveldshimmelen.
Det var som å se en gud.
Langhåret dandy som han var, og lederen av laget og gjengen som var konger i sekstiårenes festlige, fargerike hovedgate i verden, Kings Road, så med kloke, vennlige øyne ned på de spillerne som stod oppstilt på banen og klappet.
Et øyeblikk med kjærlighet oppstod.
Tommy Baldwin var en livets festløve både på og utenfor banen. Han hadde ingen mastergrad og ble heldigvis ikke statsråd.
Den forunderlige hagen
I min hage gleder jeg meg til helgens kamper med Chelsea og Chelsea Women. Chelsea spiller allerede i kveld mot Aston Villa i FA-cupen, mens Chelsea Women spiller på søndag mot Brighton.
Begge Chelsea-lagene er i flytsonen.
Jeg fylles av blå kjærlighet.
Hvis du spør meg om råd om kjærlighet, sier jeg som deLillos i sangen Kjærlighet: Nei, det er ingen av oss som vet noe mer enn deg.
God helg!
Eirik
PS! Min bok Never Mind the Ball – The Bad against The Dirty – en fortelling om den legendarisk FA-cupfinalen i 1970 mellom Chelsea og Leeds, kan kjøpes i nettbutikken her i Ossie`s Corner eller i nettbokhandlene/bokhandlene.
PS! De to spillerne i duell på forsiden av boken er Tommy Baldwin, Chelsea og Terry Cooper, Leeds. De hadde mange tøffe dueller seg i mellom i løpet av finalen. Boken har fått et fantastisk flott design takket være Marta Dec. Jeg er deg evig takknemlig, Marta, for det gode arbeidet du har gjort med å designe boken ut fra min fortelling.
