Det er like nydelig på Stamford Bridge.
Flomlyskampen mot Bayern München på tirsdag kveld; innimellom stjernebildene hadde lysmesteren der oppe i himmelen, sveipet over med et lett strøk av grått, men det gjorde bare det blå Chelsea-antrekket i lyset på stadion enda finere.
Før kampen; i to blå grader og litt kald vind; en Old Speckled Hen og en Hot Dog var fortært inne bak på tribunen The Shed End Lower, kaffe var drukket og mitt blå sete inne på stadion var funnet.
Kampen startet!
Ah, tenkte jeg ….
Og jeg måtte klype meg i den blå drakten min.
En sånn toppkamp!
Og jeg, jeg var der; jeg var tilstede.
FOR en kveld vi fikk.
Chelsea-Bayern München
Stemningen var trollsk og nesten uvirkelig der jeg stod (hvor det ikke er lov å stå), ikke langt fra Bayern München fansen. Sangen fra Chelsea fansen var den samme som mot Tottenham lørdagen før «Champions of Europe, you never sing that», men endret til «Champions of Europe, we won it at yours».
Chelsea fansen (inkludert meg, jeg kunne knapt høre min egen stemme) sang videre «One-Nil and you fucked it up» og snart kom også «Didier Drogba» sangen. Alle stod vi vendt mot Bayern München fansen når vi sang; i dette kunstige fløyelsaktige flomlyset med en slags svart innramning, og med de svært levende og topptrente spillerne i røde og blå drakter godt opplyst ute på selve banen.
Vi sang alle slik at den svarte himmelen nesten ble blå.
Til og med alle stjernene lyste plutselig blått.
Og Bayern München fansen sang tilbake i et svært sammensatt kor av kvinner og menn i alle aldre, og sangen deres runget mot oss: «You´re shit and you know you are».
Det var fest på Stamford Bridge på tirsdag, folkens – jeg la meg ikke tidlig den kvelden, skal jeg si deg.
Nei, det gjorde jeg ikke.
Slett ikke.
Som en flamme
Under kampen mot Bayern München tirsdag kveld klamret jeg meg til mine gode venner ved siden av meg, hver gang Chelsea angrep, som om det gjaldt livet, og jeg håpet hjernen min ville greie å være på plass inne i mitt hode, og at mitt hjerte ville tåle den voldsomme gleden jeg kjente vokse inne i meg; en glede som nesten sprengte meg innvendig, og ga meg en slags ruslignende tilstand.
Denne kampen er som en flamme, tenkte jeg ….
Den enorme stemningen mot mørksvart natt, der inne på banen, med en fotballkamp som levde i et tempo som jeg nesten ikke hadde sett maken til.
Jeg måtte der og da tenke litt på ham som etter seieren mot Tottenham på lørdag hadde sagt: «Det er greit at folk sier sex og sjokolade er deilig!! Men den 3-poengeren vi tok i dag er ubeskrivelig, og da mener jeg UBESKRIVELIG!!!!»
Tap
Men på tirsdag kveld tapte Chelsea kampen mot Bayern München til slutt.
Og mitt hjerte og hjerne ble fylt av blå skuffelse; ikke lenge imidlertid; Chelsea hadde jo tross alt tapt for et bedre lag. Jeg smilte liksom (for meg selv) der jeg gikk i den enorme småpratende folkemengden, som var på veg i den mørke regnvåte sene tirsdagskvelden, mot den alltid lyse og festlige bydelen i London, Earls Court.
Tusenvis av oss gikk der i gata, og alle hadde vi løsningen på hva Chelsea burde gjøre til neste kamp; ja, selv om vi var skuffet, gikk vi der fredelig og fint, med et vakkert minne rikere i vår fantastiske blå sjelesamling.
Vi hadde gitt alt (både på banen og tribunen), men tapt.
Å allikevel, hadde vi kjent så godt i 90 minutter ..
At vi levde!!!
For lidenskapen må leves ut for at du skal kunne kjenne den.
Avslutning på The Blackbird
Inne på puben The Blackbird i Earls Court tok vertskapet imot oss med glede. Vi fikk varmen tilbake i våre utslitte kropper; godt øl ble konsumert, mens praten gikk om kampen, opplevelsen, skuffelsen og ikke minst om forhåpningen til neste kamp. «Not a good result» sa jeg til en som stod ved siden av meg ved bardisken, og han svarte «That`s really an understatement». Men, et blått lys svevde over oss alle der inne på puben, og vi kunne alle se et skilt der over bardisken, hvor vi kunne lese: «Don`t cry over spilt milk, it could have been beer».
Jeg synger enda inne i meg etter opplevelsen tirsdag kveld på Stamford Bridge.
Det er en kamp til mot Bayern München (riktig nok i München) før det hele er avgjort mellom de to lagene.
Chelsea i helga
Chelsea vil slå tilbake mot Bournemouth i ligaen i morgen, tror jeg – og Chelsea Women som greide uavgjort borte mot sterke Manchester City på søndag, møter Arsenal i finalen i cupen med det totalt feilplasserte navnet Continental Tyres Cup (som om det er noe stort å vinne et bildekk).
Chelsea Women er faktisk favoritter i morgen til å vinne det første av tre trofeer som de kjemper om. Dessverre (selv om det er full TV-dekning fra finalen), har han eller hun derre som heter Marked, bestemt at vi i Norge ikke får se den kampen på TV.
Vi satser på seier i begge kampene; «Come on you blues».
Ha en flott fredag!
«We must act out passion before we can feel it” (filosofen Jean-Paul Sartre)
Husk at dersom du av en eller annen grunn er glad, det flyter over i ukontrollert sang og du kjenner på alle dine sterke følelser på en gang, så kjenner du faktisk at du lever.
Som du sikkert forstår, vil du ikke kjenne dette når programlederen i studio i TV 2 hever stemmen eller gjør noe tullball før kampen (eller under kampen). Da selger de deg bare et produkt som IKKE lever i DEG (og ikke i programlederen heller, dessverre – det er jo ikke ekte)
Skal du kjenne at du lever, må du nok gjøre det selv.
Ikke hør på de som sier at de kan selge deg følelsen av lidenskap og glede uten at du behøver å gjøre noe selv:
To skrivefeil på en etikett på et medisinglass
Jeg tar helg i dag med en ny samling i min rikdom; en super Londontur sammen med gode venner.
Litt morsomt var det også et en av gutta (Kåre J) på turen vår til London, hadde med seg et medisinglass med en etikett med to små skrivefeil på: «Kåte J mot hjertekramper.1 tabl.legges under tingen ved behov.»
God helg; kos deg!!!
Eirik
PS! Det kan være grunn til å minne om hvor godt spillerne blir tatt hånd om når de blir skadet under en fotballkamp i dag. Her blir tidligere Arsenal-spiller (senere Chelsea-manager) i 1930-årene bært ganske brutalt av banen etter at han ble skadet:
