Jeg står her i enden av gata Royal Avenue, i krysset mot gata Kings Road, i bydelen Chelsea i London. Bak meg har jeg The Royal Hospital of Chelsea (hjemmet for de pensjonerte soldatene i England, The Chelsea Pensioners).
Royal Avenue ble bygd i 1690 av William III. Gata skulle gå fra The Royal Hospital of Chelsea og helt til Kensington Palace, men de måtte altså, stoppe opp etter 100 meter, av budsjetthensyn, og gata ble aldri senere forlenget.
Royal Avenue er mest kjent, for at fiksjonshelten James Bond, bor her.
Og så står jeg her, altså.
Ja, ikke at, jeg er her, akkurat nå.
Men, når jeg ser det bilde av meg, lukter jeg, smaker jeg, hører jeg og ser jeg London, selv om jeg sitter i Lørenskog.
Populærkulturen sitt arnested
Krysset mellom Royal Avenue og Kings Road, er den vest-europeiske populærkulturens sitt arnested. Her samlet de første Mods `n seg, på slutten av 1950-tallet, de første Rockerne seg, på slutten av 1960 tallet og de første Punkerne seg, på midten av 1970-tallet.
På bilde øverst på siden, står jeg med mitt ansikt, mitt mot, den trafikkerte og sofistikerte gata, Kings Road.
Kings Road var sentrum for verden i 1960- og 1970 årene.
I Kings Road skapte motedronningen Mary Quant miniskjørtet og hot pants; her spaserte modellikonet Twiggy til nye oppdrag og nye fester; her på puben The Weatherby Arms, møtte Rollings Stones sin bassist Bill Wyman, første gang i 1962; her dukket stadig The Beatles og Jimmy Hendrix opp, her hadde Eric Clapton og Mark Knopfler sine platestudioer og her var The Sex Pistols hyppige gjester.
Og på puben Markham Arms, like opp i gata til venstre for meg, møttes både rockere og fotballspillere, tidlig på 1970-tallet.
Fotballikon og Maverick
En av dem som vokste opp i Kings Road, er fotball-legenden og Mavericken Alan Hudson. Han spilte på Chelsea sitt fantastiske lag i 1970 og 1971, og han levde ungdomslivet sitt, virkelig fullt ut, der i gata.
Alan Hudson, min barndomshelt i fotballen (jeg hadde til og med, rullet ned sokkene, slik som ham, når jeg spilte), er jeg i voksen alder, faktisk blitt, en god venn med.
Alan Hudson forteller, fra Kings Road, tidlig i 1970-årene:
Dæven for et liv vi levde. Kings Road var det heftigste stedet i landet akkurat da. Alle rockestjerner ville bli fotballspillere, og alle fotballspillere ville bli rockestjerner. Jeg husker vi møtte Bee Gees på gata, og hviska til hverandre: SE der – DER er Bee Gees. Og hvordan Bee Gees hviska til hverandre: SE der – DER er Chelsea.
Chelsea Drugstore
Nå når det snart åpnes opp igjen, for å reise til London, gleder jeg meg, til å komme tilbake, til det krysset mellom Royal Avenue og Kings Road, i bydelen Chelsea. Når jeg er her, ser jeg for meg, det livet jeg drømte om som ung; jeg føler meg, litt som Alex, i filmen A Clockwork Orange (som delvis ble filmet akkurat her også), som sprer kaos, inn i, den nye mer ordnete verden, som vi har i dag.
På hushjørnet, mellom de to gatene Royal Avenue og Kings Road, lå butikken Chelsea Drugstore, på slutten av 1960-tallet og begynnelsen på 1970-tallet.
Chelsea Drugstore, var en amerikanskeid butikk, og her solgte de, alt fra Lp-plater til medisiner. Alle varene du hadde kjøpt, ble brakt hjem til deg, av en pinup modell, kledd i en slags lilla sexy katte drakt, kjørende på en scooter. Rolling Stones sang i 1969, om Chelsea Drugstore, i sin kjente låt “You Can`t Always Get What You Want”. Sanglinja er:
So, I went to the Chelsea Drugstore to get your prescription filled.
Hva er Kings Road?
Men den amerikanske drømmen om Chelsea Drugstore, overlevde ikke, på samme måte, som den amerikanske drømmen, om en europeisk superliga i fotball, ikke overlever nå.
Men hva ER gata Kings Road, egentlig? Er den all fashion, alle rockestjerner, alle filmstjerner eller fotballstjerner? Eller er den, rett og slett, min opplevelse av gata som tenåring? Er Kings Road, egentlig, meg og min drøm?
På samme måte, snakker man i disse tider, om hva en fotballklubb er, og hva som er fotballens sjel? Er en fotballklubb stjernespillere, en fotballbane, managere, supportere, forretningsmenn, eksperter eller TV-medier?
Eller er Chelsea heller min tiårige nevø?
Min nevø, som var med meg på kamp på Stamford Bridge, for mange år siden; han løper ivrig oppover trappene på The Shed End Upper, for å finne sin plass; han snur seg, måpende, over det himmelske synet, av den enorme banen og omgivelsene; han sier: Oi, oi, dette var noe annet enn Åråsen, gitt, og uten at, han kan gjøre NOE med det, forelsker han seg, for livet.
Akkurat nå, ser det ut som TV-mediene, vil være fotball, helt alene.
Ekspertene i TV-studioet, er i ferd med å ta over tiåringen og hans drøm, og de sier til tiåringen, at fotball er TV, kun TV er det, og du behøver IKKE å drømme noe, for vi i TV, drømmer for deg i stedet; betal her.
Det er, som om fotballen på 1970-tallet, solgte sin fotballsjel til TV-mediene, for alle pengene og oppmerksomheten, som TV-avtalene ga dem; akkurat slik, som i det gamle middelaldersagnet om Faust, hvor Faust solgte sin sjel til djevelen; og nå er tiden kommet, for at TV-mediene, vil innkassere denne fotballsjelen.
Et barns drømmer vinner
Men tiåringens drøm, er vanskelig, å ta over, eller å beseire.
Min drøm ble til evig kjærlighet.
Jeg lengter tilbake til Kings Road og Stamford Bridge. Kings Road er enda gata, som skapte sivilisasjonen, med sin vanvittige opprørskhet. Den nå gamle dama, moteskaper Mary Quant, sier:
I still like the King’s Road. It is very alive; it is a hustle of things from different countries and so on. It is lovely.
Jeg lengter også, etter å treffe min venn, Alan Hudson, igjen.
A football genius of balance and grace. Self styled icon and playmaking ace, er det sagt om Alan Hudson, og The Times sin ledende fotballskribent, Henry Winter, skriver om den tiden, Alan spilte:
This was the era of Stan Bowles, Rodney Marsh, Tony Currie and Alan Hudson, as well as Worthington, an age overflowing with so much flair, much of it expressed on fields looking recently ploughed, and against brutal defenders. Yet successive England managers often preferred more functional players and so failed to qualify for the 1974 and 1978 World Cup finals. England squandered the type of talent that so entranced that day at Burnden Park.
Er det rart tiåringen i meg, lever SÅ godt, enda.
Alan Hudson blir 70 år
Mandag 21/6-2021, blir Alan Hudson 70 år.
Hans helse er ikke all verden, men han han holder seg godt, til tross for skadende han fikk, etter å ha blitt påkjørt av en bil, i 1997.
Alan Hudson bor nå i Kings Road, i gata han vokste opp i, men han bor i den meget fattige midtre delen av gata, i de kommunale boligene, rett ved The Worlds End (her stoppet London en gang, det var bare skog videre etter dette, og stedet ble derfor kalt Verdens Ende).
Alan Hudson har sin egen podcast: The Alan Hudson Podcast.
Det er en proper podcast, som engelskmennene sier, proper football, proper people og proper atmosphere. I den siste utgaven av podcasten, har han sin venn, midtbane-eleganten og magikeren Charlie Cooke (også på Chelsea i 1970 og 1971), på besøk.
Snakk om fotballhistorie; kan anbefales på det varmeste.
Faren for kidnapping, om å delta på kunstutstilling og et finansråd
I England åpner pubene igjen, for innendørs servering, mandag 17/5-2021. Så i år, blir det litt 17.mai feiring, på engelskmennene også.
I disse tider er det jo så mange kostholdsråd, men pass særlig på, å ikke bli kidnappet i helga:
Skal du på kunstutstilling, så husk å nippe forsiktig til et glass hvitvin, og vær litt viktig:
Og tiden har jo forandret seg, fra 1968 til 2018:
Det er vanskelige tider økonomisk, og her følger derfor et finansråd fra meg:
Jeg gleder meg til FA-Cupfinalen med Chelsea i morgen kveld, jeg gleder meg til Champions League finalen med Chelsea Women på søndag kveld og jeg gleder meg, til at jeg til høsten, kan reise til London igjen.
Ha en flott fredag og fredagskveld!
Et bilde med stor glede og store forventninger
Her har jeg, og mine gode barndomskamerater, akkurat kommet til Liverpool Street, fra Stansted Airport, en fin fredagskveld for et par år siden; vi har nettopp fått oss en øl, på puben Hamilton Hall, og alt, ABSOLUTT ALT, ligger foran oss.
Og alle, har vi, enten Frank Worthington, Stan Bowles, Rodney Marsh, Tony Currie eller Alan Hudson som barndomshelter.
Ha ei riktig god helg!!!
Eirik
PS! Alan Hudson sin fortelling fra Kings Road, er hentet fra boka: Drømmelaget – De spilte bedre fotball da Charlie George var ung skrevet av Petter Karlsson.
