Det var en tøff tid, men jeg tror fotball hjalp meg mye. Det var bare målet mitt, jeg ønsket kun å spille fotball igjen. Jeg ønsket å vise kreften at den var sjanseløs mot meg. Så jeg levde livet mitt, og det var mine eneste tanker gjennom prosessen, sier Chelsea Women sin tyske erfarne og fantastiske keeper, Ann-Katrin Berger.
I november 2017 fikk Ann-Katrin Berger kreft, men hun greide å bli frisk, og hun greide å komme tilbake som keeper.
Hun greier alt, Ann-Katrin.
Redningen som beviste at kreften var sjanseløs
På onsdag mot Manchester City, hadde Ann-Katrin Berger en av de beste redninger, jeg noen gang har sett på en fotballbane.
Manchester City får corner på stillingen 2-2.
Det er avgjørende for Chelsea å greie minst uavgjort i denne kampen, for at de skal ha et overtak i kampen med City om Ligamesterskapet. Det er kun to kamper igjen i sesongen etter dette.
Manchester City slår corneren høyt inn foran mål. Litt før første stolpe, går Manchester City sin sterke hodespiller Lauren Hemp, kjempehøyt opp i lufta. Hemp header knallhardt mot Chelsea målet; ballen fyker i rett linje, i en voldsom fart, mot nett-taket i Chelsea målet, helt oppe under tverrliggeren.
Ann-Katrin Berger står litt utenfor målstreken. Berger er tydelig forberedt på, å gå ut i feltet på den høye corneren, som er på veg rett inn foran henne. Berger blir i løpet av et sekund klar over Hemp, at Hemp hopper opp FØR ballen er kommet frem til første stolpe, og at Hemp header ballen rett mot målet hennes. Berger kaster seg om, Berger kaster seg opp i lufta, Berger kaster seg med hele seg, og hun får slått den knallharde headingen til Hemp, opp i tverrliggeren, og over mål.
Det skal ikke være mulig.
Chelsea greide 2-2 til slutt, og de fikk det ene poenget, de så sårt trengte.
Jeg kan huske å ha sett en slik redning tidligere også.
A great moment
Jeg drømmer stadig om den redningen; det var VM i 1970, og kamp mellom verdens beste lag Brasil og det tidligere mesterlaget fra 1966 England. Brasil kommer seg opp på høyresiden i angrep, og det blir slått et flott innlegg, inn foran målet til England.
Der på bakerste stolpe, kommer verdens beste spiller Pele, i stor fart.
Pele går høyt opp i lufta, over den engelske forsvareren foran seg. Pele header knallhardt i bakken foran målet til England; ballen spretter på bakken, og opp mot nettaket i målet til England. Englands keeper Gordon Banks ser headingen som kommer fra Pele, og er på veg litt ut av målet. Banks kan imidlertid umulig helt beregne ballen som kommer mot ham, siden den spretter i bakken, rett foran ham først. Gordon Banks kaster seg allikevel, som om han allerede vet ruten til ballen, etter at den treffer bakken rett foran seg, og Banks greier å få slått ballen, opp i tverrliggeren, og over mål.
Det skal ikke være mulig.
Money, Money, Money
Fotball er fantastisk for oss som er fotballinteressert.
Denne uka er vi blitt klar over at fotballen igjen ligger nede for telling. Pandemien har på en måte forsterket en tilbakegang, vi alle var klar over, var i ferd med å skje. Pandemien har fremskyndet denne krisen.
En plan om å starte en europeisk superliga fra de tolv største klubbene, skapte et sinne som vi ikke har sett maken til, siden forslaget om å danne Premier League i England i 1992.
På begynnelsen av 1990 tallet, var engelsk fotball så langt nede på grunn av hooliganismen, at det var kun halvfulle tribuner på kampene, nesten over hele England. Så kom forslaget om å danne Premier League, og at banene bare skulle ha sitteplasser.
Det ble et ramaskrik av de sjeldne.
Alt som het fotballmyndigheter var rasende, regjeringen og statsministeren i England ble koblet inn, og overskriftene i de engelske avisene, var stort sett en eller annen variant av: Money, Money, Money.
Fotball var til for fansen, mente supporterne i 1992, og de satte i gang store protester over hele landet; de griske eierne skulle nå stoppes, en gang for alle.
Men Premier League ble etablert, det ble kun sitteplasser på stadionene; det ble en suksess, og vanlige folk sammen med sine barn, kunne vende tilbake til tribunene, og tribunene ble igjen fylt opp; det ble faktisk, nesten ikke mulig, å få tak i billetter lenger.
Og de fysiske slåsskjempene forsvant fra fotballen i England merkelig raskt.
Et amerikansk forslag selv ikke amerikanerne liker
På mandag ble vi klar over, at de tolv største fotballklubbene i Europa, hadde gått sammen om å stifte en ny superliga. Der skal de spille i stedet for å delta i UEFA sin Champions League.
På tirsdag oppstår derfor et nytt ramaskrik av de sjeldne, særlig i England; og nå med pandemisk styrke.
FIFA, UEFA og alle fotballmyndigheter er rasende, regjeringen og statsminister Boris Johnson i England blir koblet inn, og overskriftene i de engelske avisene, er stort sett en eller annen variant av: Money, Money, Money.
Fotball er til for fansen, mener supporterne, og det er store protester over hele England; de griske eierne skal nå stoppes, en gang for alle.
Nå ser det imidlertid ut til, at stort sett alle de tolv klubbene, trekker seg fra den nye superligaen, før den har fått startet.
Heldigvis.
Denne ideen om en ny superliga, er ikke engelsk, slik som forslaget om Premier League i 1992, men det er amerikansk; det er til og med så amerikansk, at selv ikke amerikanerne liker det.
En slik superliga kun med de største klubbene, ser ikke ut til å være det rette, for å løse de problemene fotballen har nå, men vil heller forsterke problemene.
For amerikanerne er stort sett alt bare underholdning, også fotball, mens for europeerne er fotball først og fremst, en idrettsbevegelse og livsstil, for helt vanlige mennesker; en idrettsbevegelse og en idrettskultur som utvikler seg langsomt og traust.
En klam hånd
Nå når en superliga ikke ser ut til å bli en realitet, har UEFA og FIFA sendt et takkebrev til FA (det engelske fotballforbundet) i England. Det er jo de engelske klubbene som nå ser ut til å trekke seg først, fra den planlagte nye ligaen.
Det merkelige med at en superliga heldigvis ikke ser ut til å bli en realitet, er altså, at det blir en slags seier for UEFA og FIFA også.
UEFA og FIFA (UEFA er en del av FIFA) er to LUKKEDE organisasjoner, med nærmest LUKKET økonomi.
UEFA arrangerer EMU19 (altså for våre beste ungdommer) i 2025 i Hviterussland; et land med en masse stadige brudd på menneskerettighetene, og med en president som går rundt i gatene med et gevær. FIFA arrangerer VM i Qatar; et land som nærmest operer med slavearbeid.
Tragisk, sier nå jeg.
Det ser altså ut til at det ikke blir noen ny europeisk superliga, men fotballen har tydeligvis en lang vei å gå, før den tilpasser seg de menneskelige verdiene, som vi har i 2021.
Det er nesten bedre om vi må se noen superligakamper, og heller snur ryggen til, og viser, disse landene som mishandler mennesker, at dette finner vi oss faan ikke i.
Oligarkiet NFF
Selv her i Norge, kan en lure på dette oligarkiet Norges Fotballforbund, noen ganger. Enda har ikke NFF svart ut Ada Hegerberg sin opplysning, om at Kvinnelandslaget ikke fikk fotballsko, når de skulle spille landskamp. Landslagsledelsen hadde noen fotballsko med seg, men i feil størrelser.
NFF har altså enda ikke svart på om dette er riktig eller ikke.
Da intervjuet med Ada Hegerberg kom i Josimar, gikk NFF heller løs på bladet Josimar, enn å svare på dette enkle konkrete spørsmålet, som alle stilte seg, etter å ha lest intervjuet med Ada. Kan ikke NFF bare svare ut om dette er riktig eller ikke? Fikk de virkelig ikke fotballsko når de skulle spille for det norske landslaget? Hvis det er riktig, kunne de ikke bare beklage det, og si hva de gjør for at det ikke skal skje igjen.
Eller ønsker rett og slett ikke NFF kvinnefotball?
Det ser jammen ut som de tolv klubbeierne i Europa, som alle er så forbannet på nå, har gjort mye mer for kvinnefotballen enn NFF.
Hvordan man merker at det er fredag
Men det er fredag, som Kjersti Bjørkmo sier: Hvis du finner spor i leverposteien, da vet du at det er Fredag. Han gjør sånt.
Etter supportene sin deltagelse i protestene mot den nye superligaen, mener mange, at supporterne må inn i styrene til fotballklubbene. Jeg frykter også litt for, at de mener at vi supportere skal inn på banen, for å spille kamper for laget vårt også.
Det synes jeg ikke høres greit ut.
Jeg har jo vært en habil fotballspiller en gang, men hvis alle er som meg nå, er det vel ingen av oss, som er i stand til å motta en ball fra tre meter, uten at det må sendes ut en etterlysning etter ballen etterpå.
Come on you blues
I morgen skal Chelsea spille en avgjørende kamp mot West Ham, om det å bli blant de fire beste i ligaen, og dermed være kvalifisert til Champions League neste sesong (hvis det da blir noen neste sesong med Champions League).
Chelsea spilte jo helt «uten hode» mot Brighton på tirsdag, og det er vel ikke de beste medieforutsetninger nå heller, for at spillerne skal finne «det hode» tilbake til i morgen, dessverre.
Jeg tar sorgen litt på forskudd som du sikkert skjønner; jeg følger bare Espen Gya sitt gode råd:
Hvis man ikke kan få tatt sorgene på forskudd, når skal man da få tatt dem?
95% av de vil jo da renne ut i sanden!
Chelsea Women møter Bayern München på søndag i semifinalen i Champions League, og det gleder jeg meg STORT til.
Heldigvis kan gleder også tas ut på forskudd.
Det er jo mange endetidstegn for tiden:
Ha imidlertid en flott fredag, og ei riktig god helg!!!
Eirik
