Tottenham er rivalen. Glem Liverpool og Manchester United for Chelsea; de er bare våre rivaler i forhold til tabellen, cupene og markedstenkningen til mediene innen den moderne fotballen.
Nei, i morgen kveld møter Chelsea sin virkelige rival Tottenham.
Oppgjørene mellom Chelsea og Tottenham oser gammel fotballkultur. Det er rett og slett «krig». Vår gamle stormanager på 1960-tallet Tommy Docherty uttalte nå i nyere tid: «When I was manager of Chelsea and we played Tottenham or Arsenal I wanted to destroy them. I still do!»
Rivaliseringen mellom Chelsea og Tottenham er over 108 år gammel i følge boka «Birth of the Blues, Chelsea the First Decade» av Brian Belton. Den 30. april i 1910 møttes Tottenham og Chelsea til en helt avgjørende kamp på White Hart Lane om nedrykk fra 1. divisjon. Da Chelsea-spillerne og Chelsea-fansen gikk (også spillerne gikk den gangen) langs Tottenham High Road mot White Hart Lane før kampen i 1910, ble de møtt med en svært hatsk stemning.
Chelsea tapte til slutt kampen 2-1, og rykket ned.
Chelsea-fansen sitt sinne fra den kampen for over 108 år siden, vil sitte i ryggmargen på Chelsea-fansen og Chelsea-spillerne når lagene igjen møtes i morgen kveld.
Nå står det ikke om nedrykk.
På mange måter spilles det i morgen om hvor høyt oppe i toppen de to lagene skal kjempe denne sesongen. Chelsea har hatt en langt bedre åpning av sesongen enn forventet, og er enda ubeseiret. Men lagets siste kamp mot Everton var ingen god kamp, og Tottenham borte passer derfor kanskje ikke så godt nå.
Eller gjør det nettopp det?
Er det ikke greit å få en avklaring nå på hvor gode Chelsea egentlig er?
Kampene mot lag som ikke er blant de topp seks, ser ut til å gå bra for alle topp seks lagene. Ligaen skal tydeligvis avgjøres gjennom kampene internt mellom de topp seks lagene, og derfor er morgendagens kamp mellom Tottenham og Chelsea noe mer enn bare en av mange kamper. I tillegg har du den sterke rivaliseringen som er mellom de to klubbene.
Pochettino og Sarri vil si til sine spillere før de entrer banen at dette bare er en vanlig kamp.
Det vil være totalt forgjeves.
Straks spillerne kommer ut på Wembley i morgen, vil de merke det; merke historien som sitter i veggene, sitter i gressmatta, sitter utpå banen, sitter på tribunene, sitter på pubene og sitter i ølet; og de vil merke den spesielle «krigsstemningen» som oppstår i slike kamper; de vil merke den på støtteapparatet, på materialforvalterne, på ballguttene, på programselgerne og på banemannskapet. Spillerne på begge lag vil automatisk bli dratt inn i denne stemningen i «kampen i kampen» som det blir, uansett om de er fra Madrid, Napoli eller Vinstra.
En slik «kamp i kampen» som vi får når Chelsea og Tottenham møtes, har historisk fulgt menneskenes og deres lidenskap helt siden antikken, og stemningen er supert skildret av Homer i boka Iliaden (700 f. kr.).
Gled deg!
Dette blir stort!
Dette er stort!
Vår største blå bekymring dagen før dagen, er nok scoringsformen til Alvaro Morata. Han har scoret litt igjen i de siste kampene; tatt et steg frem, liksom – men i den aller siste kampen mot Everton var han tilbake i denne sure, måltørre stemningen, og det ble to skritt tilbake igjen.
Spørsmålet er vel om han i det hele tatt spiller i morgen.
Lykkelig er Morata blitt over å gå til psykolog, sier han – men det er ikke lykken hans vi trenger. Vi trenger at han scorer mål, rett og slett – og det blir nok vanskelig for ham mot et så hardtspillende Tottenham-lag og ikke minst mot så hardtspillende midtstoppere som Tottenham har.
I går signaliserte Didier Drogba at han legger opp.
Det var et fantastisk intervju med Didier Drogba i The Telegraph i går i forbindelse med at han gir seg. Drogba er skapt for de store anledninger, og han hadde en goalgetters ånd i seg. Følgende er hentet fra intervjuet med ham:
«But it is God who Drogba credits for the moment that will live with him for ever, saying: “I had some conversations with God on the pitch and that night I challenged Him and said ‘OK, if you really exist, now show me’.
“That’s how that goal came. On that last corner, I was telling God ‘now I want to see that you really exist’. So, when I scored and I ran to the corner flag, and I was looking to the sky, I was lost, I was saying ‘he does really exist’.
That’s me and my faith, and my connection with God. That’s the only way I can explain what happened because there was no way we were going to go to Bayern Munich in front of their fans, losing 1-0, I score the equaliser, give away a penalty that Petr Cech saves, then the last kick and I score. It could have been a movie.”
Drogba sa også: “No matter what you say to me, if I have an ambition to do something, I will do anything to get there”, og han sa videre (merk deg dette Alvaro Morata):” I am not crazy about scoring goals, that’s the difference between me and other strikers.”
Lenge leve, Didier Drogba!
Dette blir den siste fredagsbloggen i Ossie`s corner denne sesongen. Jeg går nå løs på et bokprosjekt, og er derfor ikke tilbake før neste sesong starter opp igjen. Tusen takk for følge denne sesongen, og vi ses igjen ved sesongstart 2019/2020. Inntil da; lykke til i morgen, lykke til med denne sesongen, ha en strålende fin fredag og ei riktig god helg!
Dagens øltips må bare være en juleøl. For en fantastisk tid for øl dette er. Jeg har i dag en Fimafeng fra bryggeriet Ægir i Flåm. Dette ølet er en lys, men kraftig belgisk blond ale. Fås kjøpt på Vinmonopolet.
Kjempegodt; kos deg!!!
Eirik
PS! Det kan gå med meg og det å avholde meg fra skriving i Ossie`s corner ut denne sesongen, som det gjorde når Georg Best skulle avholde seg fra damer og alkohol:
