Jeg hater markedet, forakter dets logikk, mangel på følelser og arrogante maktbruk. Hadde jeg kunnet skulle jeg ha etterforsket markedet, ha avhørt det og tiltalt det, men så tenker jeg at markedet vil alltid ha en god forsvarer, og hvordan skal markedet sone en evt. dom?
Mine tanker og følelser er som flammer i et stort bål ute i den mørke skogen, men i mine tankers kjølebag ligger det en flaske øl.
Da vet jeg at jeg også er glad i markedet.
Og at det er fredag.
Markedet i fotball
Markedet i fotball er Liverpool og Manchester United. De to klubbene har en enorm makt, og får hjelp fra det som kalles FFP – Financial Fair Play. FFP ble opprettet for å hindre nye rike eiere å bruke for mye penger, og det ble selvfølgelig markedet (de som har gamle penger) glade for. Kommentator Martin Samuel skrev i The Times om FFP: What began as an assault on unscrupulous owners and debt was twisted into a means of thwarting new money coming into the game, while protecting an elite.
Samuel skrev videre: There is not a lengthy list of benefactors: it’s Manchester United, then Liverpool, then United, then Liverpool, then United, then Liverpool. The red clubs, who love the English game so much they conspired to destroy it not so long ago, would again be close to untouchable: just as they like it, just as they have engineered it.
Det er både til glede og bekymring at markedet har overtatt toppfotballen. Det er morsomt at vi kan få se toppfotball fra England. Utvikler toppfotballen seg imidlertid helt bort fra idrett og til ren underholdning, kan det gjøre at vi får se bare to fotballkamper: Liverpool-Manchester United og Manchester United-Liverpool.
Fotball i mediene
Fotballkommentatorene er opptatt av å tilfredsstille markedet siden det er markedet som betaler. Kommentatorene kan være interessert i idrett (skjønt jeg er overbevist om at noen ikke er det), men «den hatten» må de ta av seg når de går på arbeid.
Konkurransen er hard i mediene.
De er helt avhengig av den store kundegruppen av Liverpool- og Unitedsupportere for å oppnå lønnsomhet og avkastning for eierne. Deres kommentatorer vil ikke «snakke markedet etter munnen», men som alle som driver med kommunikasjon, vil de være opptatt av hva den store kundegruppen tenker og føler.
Det er ikke et samfunnsansvar å vise fotball på TV, og derfor ikke noe som staten skal betale for.
Markedet tar seg av det.
Jeg hadde ikke kunnet se Chelsea spille kamp uten markedet. Heldigvis kan jeg slå av lyden på tv-overføringen når det passer meg, og la være å høre og lese kommentatorene.
Om å grave seg for langt ned
Det norske fotballmagasinet Josimar signaliserer at deres siste papirutgave trolig er kommet ut, og at de er bekymret for hvor lenge de vil overleve som nettmagasin. Mange hevder det er for galt at det magasinet som har gravd opp all møkka om penger i fotballen, skal måtte gi seg.
Kanskje har Josimar gravd seg for langt ned?
Graver du deg langt nok ned, møter du Ondskapens problem. Da er det ikke lett å komme seg opp igjen. Ondskap finnes ikke bare hos de rike, hos Norges Fotballforbund eller hos den gjengen der borte, den finnes i oss alle.
De rike er onde, og de fattige er gode, heter det i narrativet. Til syvende og sist forstår alle at det ikke er slik.
Et hat mot markedet for stereotyper
Vi oversvømmes av stereotyper. Bergensere, Bodøværinger, svensker, russere, amerikanere, kinesere, hvite, mørkhudede, homofile, transpersoner, muslimer, kristne osv, osv., er slik og slik, til tross for at de er enkeltmennesker som genetisk stort sett er som deg selv. Markedet synes Bodøværinger er hyggelige, men ikke tyrkerne. På Dagsrevyen denne uka ble en kurdisk lege som hadde kommet for å hjelpe tyrkerne etter jordskjelvet, intervjuet:
Sidsel Wold: – Du som kommer fra Kurdistan, er det greit å hjelpe tyrkere i Tyrkia?
Dr. Sordan: – Jeg tenker ikke sånn. Det er mennesker. Dette budskapet er internasjonalt. Jeg hater politikere. Jeg hater å si at jeg er kurdisk og han er tyrkisk. Den eneste forskjellen er språket. Ellers er tyrkerne mine brødre og søstre.
Markedet for sparking
For Chelsea-damene er det landslagspause, mens mennene spiller mot Southampton som ligger sist på tabellen. Det å spille hjemme mot Southampton med et nytt lag som enda ikke overbeviser, er den perfekte definisjonen på å kunne gli på et bananskall.
Taper Chelsea kampen, vil markedet i Chelsea sparke manager Potter.
Reece James uttalte om det å bygge et fotballag: Everyone thinks that things happen overnight because we bought a few players for xyz amount, but football does not work like that. We are progressing as a team with new players learning the club’s culture.
Ondskapen i venstrefoten
Jeg er på spinning på SATS. Plutselig sier instruktøren: – Nå er det viktig at du ikke bruker for mye krefter eller for lite krefter. Hva sier bena dine?
Pliktoppfyllende som jeg er, ser jeg ned på føttene mine. Høyrefoten sier: – Dette går kjempefint, stå på og skru på mer styrke.
Venstrefoten er ikke fornøyd, og sier: – Jeg er sliten, jeg orker ikke dette, la vær å skru.
Venstrefoten begynner å sabotere spinningen. Den trør ikke ordentlig, den spriker med tærne som om den geiper til meg, og gjør det umulig å skru på høyere motstand.
Maken til ondskap.
Jeg visste at det var ondskap i meg, men ikke at den satt i venstrefoten.
Ingen spinning uten et marked
Jeg ser meg om, men ingen andre har heldigvis sett og hørt føttene mine snakke. De som sykler nærmest meg, sykler konsentrert og godt. Må tenke på den amerikanske forfatteren, aktivisten og feministen Rita Mae Brown som sa: Én av fire har psykiske problemer. Tenk på tre av dine nærmeste. Hvis de er OK, er det deg.
Ok, det er meg.
Sannsynligvis er det best jeg sykler hjemme alene, men da får jeg ikke sykle sammen med andre under ledelse av en flink instruktør. Det er litt av et dilemma. Som humoristen Odd Børretzen sa: Livet er ikke så enkelt som avholdsfolk tror.
God helg!
Eirik
