Hele det kommersielle mediebilde gleder seg: Liverpool-Chelsea.
Endelig en lett dag på jobben for alle norske nettjournalister. Her kan det skrives i vei om det røde gode mot det blå onde. Alt ligger til rette for en journalistisk lettvint og salgbar retorikk i forbindelse med en slik kamp.
For enhver journalist, ekspert eller kommentator gjelder det nå ”å smi mens jernet er varmt”: Liverpool-Chelsea – fortell om det røde gode mot det blå onde, og dermed få muligheten til å ”tjene litt ekstra penger før jul”.
Slik er den kommersielle medieverdenen sin logikk. Det blir en slags tilværelsenes uutholdelige letthet.
Imidlertid som vi synger i Chelsea: Carefree!!!
Det er fredag og Chelsea skal altså spille bortekamp mot Liverpool på Anfield i en tidligkamp i morgen.
Chelseaspillerne har da akkurat fått pakket ut koffertene etter en slitsom reise til Slovenia. Liverpoolspillerne har hatt en dag mer fri, og har hatt en mye lettere hjemreise fra Madrid.
Skjønt fotballmessig i begge lags spilleres hoder, har uansett Chelsea enda ikke tapt en kamp denne sesongen, mens Liverpool virkelig har slitt.
Mourinho er for tiden livende redd for det engelskmennene kaller ”complacency”. I et anfall i denne redselen kom han i skade for å ”ta mannen i stedet for ballen” etter QPR-kampen, og skyldte på Chelseafansen for det dårlige spillet.
Rodgers i Liverpool imidlertid, frykter for tiden hashtaggen #RodgersOut på Twitter, etter tapet for Newcastle forrige helg.
Stort sett som alltid når Liverpool og Chelsea møtes, er dramaet til stede.
På 1960- og 1970 tallet hadde begge lagene hver sin ”hard man” på laget. På Liverpool spilte hardhausen Tommy Smith en sentral rolle. Han var den som tok tak når Liverpool tapte duellene, og som holdt laget sammen når det røynet på.
På Chelsea hadde de Ron ”Chopper” Harris. Han hadde samme funksjon på Chelsea.
Den gamle storspilleren Jimmy Greaves som spilte både for Chelsea og Tottenham, ble en gang spurt om hvem han syntes var hardest og tøffest å møte av disse to.
Jimmy Greaves svarte kjapt: Harris.
Tommy Smith og Ron Harris spilte faktisk sammen på juniorlandslaget til England. De var med å vinne Verdensmesterskapet for juniorlandslag sammen i 1963.
De andre landslagene hadde da en voldsom respekt for den engelske forsvarsduoen Tommy Smith og Ron Harris. Når angrepsspillerne på de andre landslagene før kampene mot England så duoen varme opp, hadde de allerede tapt kampen på forhånd.
På Liverpool spilte på begynnelsen av 1970-åra en litt omstridt spiller Emlyn Hughes. Han taklet en gang Chelsea sin berømte angrepsspiller Peter Osgood slik at Osgood brakk foten.
Emlyn Hughes var derfor ikke særlig populær hos Ron Harris. Av en eller annen grunn var ikke Emlyn Hughes populær hos sin medspiller Tommy Smith heller.
Det fortelles at i en kamp mellom Liverpool og Chelsea, taklet Ron Harris Emlyn Huges knallhardt. Emlyn Hughes ble liggende å vri seg i smerte. Tommy Smith skal ha latt som han var svært sint på Ron Harris for dette. Imidlertid når Tommy kom helt bort til Ron, skal Tommy ha sagt: ”super takling, Ron – dette gjorde du meget bra”.
I dag har jeg en Night Owl Pumkin Ale fra det amerikanske bryggeriet Elysian i Seattle.
Dette er en øl hvor det brukes litt gresskar under bryggingen. En nydelig god øl er det, og det kan passe med en øl som heter Nattugle denne fredagen.
Chelsea kan trenge uglens 360 graders syn og gode øyne mot Liverpool på Anfield i morgen.
Morgendagens kamp er som en Cupfinale for Liverpool. De ønsker revansj for fjorårets tap som kostet dem ligamesterskapet, og de må få denne sesongen på ”rett kjøl” igjen med en seier i morgen.
For Chelsea vil derfor dette måtte bli en slitekamp.
Spørsmålet for Chelsea er om en slags ”complacency” etter den flotte sesongåpningen, og en naturlig reisetrøtthet etter Sloveniaturen, i det hele tatt gjør det mulig for laget å vinne en slik kamp.
I morgen kan det bli avgjørende for Liverpool om Daniel Sturridge blir spilleklar. Han har en fart som kanskje bare Ronaldo i den øvrige fotballverdenen kan matche, og han kan skaffe Liverpool de målene de hittil ikke har greid å score.
For Chelsea tror jeg trioen Diego Costa, Eden Hazard og Didier Drogba sin vanvittige seiersvilje og magiske vinneregenskaper, blir helt avgjørende. Disse karene er aldri tilfredse eller trøtte når en fotballkamp blåses i gang.
Didier Drogba har vist dette på Anfield før.
Høsten 2005 vant Chelsea hele 4-1 over Liverpool på Anfield. Drogba scoret ikke i denne kampen, men han hadde ”en finger med” på alle scoringene. Han spilte da så magisk som vi vet at han kan være.
Chelsea vinner 3-0 i morgen.
Scoringene kommer fra Diego Costa, Eden Hazard, og Didier Drogba.
Ha ei super blå helg!
Eirik
PS! Julegaven til alle fotballinteresserte – boka Carefree. Carefree er en fortelling om Chelsea – fotballklubben, fansen, og bydelen. Boka kan kjøpes her.
PS! Du kan lese mer om Ron Harris i boka mi Carefree. Det er en egen del i boka om Ron Harris i kapittelet ”Rock n `roll i Kings Road”.
PS! Ron “Chopper” Harris vil delta på julebordet til Chelsea Supporters Norway i London på Marcos Grill lørdag 22/11.
PS! En god forklaring på Liverpools måltørke fra en Liverpoolsupporter under hashtaggen #RodgersOut på Twitter: «Brendan Rodgers says that our strikers are scoring lots of goals in training. That’s not surprising. They’re playing against our defence.»
PS! George Best om å spille på Anfield:
PS! Skål!
