I Ossie´s corner om det å gå på fotballkamp i England. Her er et utdrag fra boka Carefree om Chelsea – fotballklubben, fansen og bydelen fra 2013 (Kapittel. 1 Da Torres endelig scoret):
Fra Caffe Fratelli til Stamford Bridge
Jeg sitter på Caffe Fratelli på The Duke of York Square i en sidegate til King`s Road i Chelsea.
Kafeen ligger like ved undergrunnsstasjonen Sloane Square. Jeg er i selve «hjerte» av bydelen Chelsea. Det er lørdag formiddag i april 2010, og jeg skal på Chelseakamp. I dag skal Chelsea spille mot den østlige London-rivalen West Ham.
Jeg sitter ute, ved et lite småbord rett foran døra inn til kafeen, med noen aviser; – og leser meg opp på dagens forhåndsstoff, om den kampen jeg snart skal se.
Etter at jeg ble voksen har bydelene Kensington, Chelsea og Fulham med Chelsea F.C sin hjemmebane Stamford Bridge «i sin midte», blitt mitt andre hjem. Jeg gleder meg som en liten unge til dagens kamp, selv om jeg er i godt voksen alder, og selv om jeg siden 1997 har vært her på kamper minst fire til fem ganger hvert år.
Her på den lille italienske kafeen på hjørnet av The Duke of York Square, har jeg mitt faste sted å starte på alle kampdager. Her starter mitt blå fotballiv hver gang jeg er her på kamp; – en kopp kaffe først, og så starter den gode balansen mellom ufornuft og fornuft, som til sammen skaper min glede, min lidenskap, og min interesse for fotballklubben Chelsea.
Jeg er alltid lykkelig når jeg sitter på Caffe Fratelli.
En hyggelig stort sett italiensk betjening serverer meg alle typer kaffe med kaker på italiensk vis, i et intimt lokale, med en så global utsmykning og innredning, som det høver seg for den bydelen, som «huser» verdenskubben Chelsea. Dagens kamp blir spennende, og avgjørende (det synes jeg hver gang), og samtaleemnet i dag på Caffe Fratelli er om Torres kommer til å spille eller ikke.
En kopp Cappuccino er nettopp bragt ut til meg på bordet mitt som står litt i skyggen.
Sola skinner ellers lett fra en delvis skyfri himmel. I vest er det imidlertid et litt truende skydekke. Får håpe været holder seg, tenker jeg – før jeg igjen kaster meg over en ny avisartikkel.
Vil Torres eller Drogba spille i dag, er det store spørsmålet også i avisene. Skal Torres aldri score, diskuteres det videre. Den nye eliten av kommentatorer og eksperter er ubønnhørlige i sin dom over Torres; – noe som ikke er så sjeldent og rart, siden han tidligere har spilt for medias «merkevareklubb» Liverpool, og at han på dramatisk vis forlot dem i januar for å bli Chelseaspiller.
Det begynner å nærme seg kamp.
Jeg gjør meg klar for spaserturen opp til Stamford Bridge. Det er enda tre timer til kampstart, men jeg har mye jeg skal gjøre før kampen begynner. Jeg spaserer bare noen meter ned til hovedgata King`s Road.
King`s Road som var nærmest hovedgata i verden under ungdomsopprøret på midten av 1960-tallet, ligger der bred og rank foran meg. Jeg begynner å gå oppover gata. Gata er som vanlig, svært folkerik på en lørdag formiddag. Jeg må nesten gå en slags slalåm for å komme frem. Det er fullt av butikker, kafeteriaer, spisesteder, puber, og markeder av alle slag.
Da Chelsea FC ble stiftet i 1905, var denne bydelen først og fremst kunstnerbydelen i London, og selv om den fortsatt er det, er den kanskje nå mer kjent for å «huse» de rikeste av de rike. Hovedgata King`s Road er ikke lenger noen hovedgate i verden, ikke i London heller, men den er fremdeles en stolt gate med sin brede og rette profil; – rett ut av byen. Gata ble i sin tid bygd for at det skulle være lett for de kongelige å reise ut til det landlige området i Kew.
Jeg går nå med stadig raskere skritt oppover gata.
Folkemengden avtar etter hvert som jeg kommer lenger opp i gata. Jeg går over den velkjente broen over undergrunnsbanen, og jeg kommer inn i den øverste delen av King`s Road. Jeg ser at det begynner å bli folksomt på puben Imperial Arms som ligger rett til venstre i gata rett etter broen. Her holder kjernen av Chelseafansen – kalt The Shed – til, både før og etter kampene.
Jeg tar til høyre, går ned gjennom noen sidegater, og vips så ser jeg midt i bebyggelsen det enorme, praktfulle, moderne fotballanlegget Stamford Bridge.
Jeg er alltid målløs når jeg ser banen rett foran meg.
Det er et kjempeanlegg som ligger midt i de travle bygatene, og du får det derfor alltid litt overraskende raskt i ditt åsyn, uansett hvor du kommer fra. Det høye hotellbygget i forkant av banen, de høye tribunene, de enorme, synlige, bærekonstruksjonene som strekker seg som skulpturer av gudinner mot himmelen, gjør at banen ligner en katedral.
Det er vår blå katedral som ligger der, så midt blant masse andre hverdagslige bygninger; – og den er et like imponerende syn hver gang, uansett hvor mange ganger du har sett den før. Selv de som bor i nærheten av banen må «løftes» av dette byggverket som rager så høyt mot dem, hver gang de går langs banen ute på gata Fulham Road.
Enda er det nesten tre timer til kampen starter.
Det yrer av Chelseafans ikledd blå drakter i gata foran meg. I alle inngangspartiene til banen fra gata, og på gangveiene rundt banen, er alle blåkledde, glade, og forventningsfulle slik som jeg.
Programselgere selger programmer til kampen, og roper ut sitt budskap om å kjøpe program med jevne mellomrom.
Noen blåkledde kjøper pølser og hamburgere fra små kjørbare pølseboder som er etablert i anledning av kampen. Noen hører på Chelsea sitt musikkorps som spiller Chelseasanger, noen får tatt bilde av seg mot en mur med bilde av Chelseaspillere på, og noen skal inn å kjøpe Chelseaeffekter på Chelsea sin butikk Megastore.
Alle er vi travle, forventningsfulle «brikker» utenfor det blå teatret som snart skal ha forestilling.
