Antonio Conte hadde vært forbanna i pausen i kampen mot Arsenal, men det hadde spillerne også vært, hevdet han.
Akkurat her ligger vel håpet for Chelsea nå. Når spillerne er forbannet, så viser det ikke oppgitthet og frustrasjon i laget, men rett og slett rent sinne både på seg selv og på de andre.
Etter en flott preseason og en bra sesongåpning, har Chelsea nå gått på to tap. Siden det er mot form-lagene Liverpool og Arsenal, kunne dette normalt ha vært til å leve med. Imidlertid har den måten laget har tapt begge disse to kampene på, vært svært ydmykende for oss blå.
Chelsea ble først rundspilt på hjemmebane av Liverpool.
Chelsea ble deretter rundspilt på Emirates Stadium av Arsenal.
Rundspilt er det rette ordet for begge kampene.
Chelsea fikk knapt låne ballen i første omgang i begge de to tapene, og de slapp inn mål nesten før alle på tribunen hadde funnet plassen sin. Chelsea greide rett og slett ikke å matche Liverpool og Arsenal sitt høye press og sin intensitet. Ball tempoet til Chelsea ble ikke høyt nok, og Chelsea-spillerne ble tvunget til å finne løsninger en for en, og ikke sammen som et lag.
Antonio Conte sa etter kampen: «It is always a team problem rather than individuals, When nothing works it is very hard for a player to play well.» Han sa videre: «I think that we didn’t have the right attitude from the first minute”.
Antonio Conte var derfor svært forbannet i pausen mot Arsenal.
Hadde vi ikke visst bedre, ville vi ha trodd at Chelsea-spillerne var utkledde Telegraph-journalister i kampen mot Arsenal, at de dermed filmet inne i garderoben i pausen og hvor det etterpå ble avslørt i full offentlighet med video at Antonio Conte hadde bannet (det er alt for lite maktmisbruk i samfunnet til at mediene kan overleve, og de har nå kastet seg på bølgen med å få frem maktmisbruk det kanskje kunne ha blitt noe av, og ikke minst det å avsløre uttalelser i ”kampens hete”).
Men, nei – det var virkelige Chelsea-spillere både på banen og inne i garderoben, dessverre – men i pausen var de altså forbannet, sa Antonio Conte (vi kan ikke her avsløre hvor forbannet de var, siden dette kan føre til at FA sin etiske komite (Gud, Allah og Buda) ville ha blitt innkalt for å avsi dom på ”prekestolen” til avisen The Telegraph).
Med en manager og med spillere som er forbannet både på seg selv og på de andre i kampens hete, virker dette svært lovende for laget Chelsea, og mindre lovende for Chelsea sin motstander på lørdag, Hull City A.F.C.
Nettopp manglende aggresjon er uheldig for et lag som blir satt under høyt press. Ballen går mye raskere når alle er konsentrert og bestemt. Når ballen også går hurtig og presist fremover på banen, kan slikt høyt press utnyttes med å skape et overtall i angrep.
Jeg tror Chelsea-spillerne vil være rasende inne i seg når kampen blåses i gang mot Hull, og gjennom det få vist hvor gode de egentlig er. For det er jo det man blir rasende for, at man ikke får frem det man er god for. Man blir ikke rasende når man ikke er god nok, eller når man har gjort sitt beste.
Kampen mot Hull i morgen blir en slags skjebnekamp for Chelsea denne sesongen.
Vinner Chelsea på en litt overbevisende måte, vil sjansen enda være her denne sesongen. Uavgjort kan også til en viss grad tåles (litt avhengig av måten det skjer på). Et tap på samme måte som mot Liverpool og Arsenal vil være svært uheldig, og fjorårs-oppgittheten vil være tilbake for fullt i laget.
At alt henger på en kamp, vet vi ikke er bra i fotball. Alt kan skje i en fotballkamp. Dermed er Chelsea også litt avhengig av flaks i kampen mot Hull, og flaks i fotball er ikke noe man får, men noe man må gjøre seg fortjent til.
Å kritisere enkeltspillere i de to siste kampene, virker helt fånyttes.
Imidlertid vil jeg håpe at Branislav Ivanović ikke starter mot Hull. Å bli satt under et høyt press er ikke noe han liker. Noen av hans løsninger når han er under press, har vært skjebnesvangre for Chelsea i to kamper på rad.
I dag har jeg en London Pride. Den ble kåret til ”The Classic Beer of the Month” denne måneden i England. Fra juryen heter det:
“Outstanding
The beer was only introduced by Fuller’s in 1959 but it seems like it’s been around for ever. This was the beer that many provincial drinkers headed into the capital to drink in the 1970s and 80s, perhaps spurred on by its CAMRA Champion Beer of Britain win in 1979.
While the odds of achieving that distinction again are small, given the scale of the competition these days, it still has the quality to stand out in a room full of beers.
The grist of pale, crystal and chocolate malts produces a bright amber colour and a faintly bready sweetness on the first sip. This is soon balanced out by measured bitterness from the Target, Golding, Northdown and Challenger hops that, together with the effects of the Fuller’s yeast, also bring a hint of orange to the palate.
The beer dries on the swallow and leaves a developing, yet always mellow, bitterness, that is delivered through a smack of herbal, tangy hops.
It slips down very easily and yet remains interesting to the last drop.”
Skål!
Take Pride!
Take Blue Pride!
Lykke til, og ha en god interessant helg!
Eirik
