På jobb. Er den eneste i hele etasjen akkurat nå. Én er i karantene og resten er i møte. Det er lov å legge hodet ned på skrivebordet og sove litt, hvis ingen ser det. Er det ikke? Må vaske hendene mine. Vasker hendene mine, igjen og igjen, og plutselig kommer det frem et stempel fra Danseloftet i Moss fra 1990.
Det er mye som kommer frem «når snøen forsvinner», som det heter.
Leser nyheter på skjermen; nyhetsbildet er massivt (sovner nesten av det); kondomeriet i Tromsø må stenge – ja, da var det vel ingen som kom; fotballkampene skal spilles for tomme tribuner – ja, det skal vel mediene like godt.
Moralisering
Da kan de høre banningen til spillerne ute på banen.
Og med banning kan TV-mediene få lagt inn mye mer moralisering i sendingene sine. Et underholdningsprodukt i mediene blir ikke godt uten et sterkt innslag av skandaler, kjendiseri og moralisering. Fotballen i mediene har slitt med å inneholde nok av dette, men med tomme tribuner vil vi kunne høre banningen til spillerne fra taklinger og andre kampsituasjoner.
Vi (kundene) liker det jo så godt, moralisering er rett og slett det mest salgbare produkt i verden. Vi kjøper det rått, vi elsker det; i disse hurtige tilbakemeldingene sin tid med det kortsiktige perspektivets sterke handlings-nødvendighet (det blir nesten som en evig rus), elsker vi moraliseringen; ja, la ham høre det, sier vi høyt der i stua til fotballeksperten i studio, om den skyldige spilleren;
Si det nå, med en gang, du fotballekspert …
Du hørte jo det, du også ….
At spilleren bannet.
Og fotballeksperten som har sitt levebrød der i studio, gjør selvsagt det som forventes av ham fra markedet.
Vi elsker det
Og i pausen under den TV-sendte kampen, kan du høre fra studio: Nå i pausen oppsummerer vi litt i fra første omgang, og hørte du hvordan (Navn på spiller) bannet? Er det mulig at en slik person som tjener millioner i uka, kan oppføre seg slik på banen? Vi foran TV´n hører på, og tenker om spilleren med forakt: der er en som er verre en meg; og vi elsker det.
Gud, så deilig fordømmelse av andre er.
På de sosiale mediene følger vi selvfølgelig opp med de sterkeste og mest hatske utsagn om spilleren, nettavisene følger også opp og ekspertkommentatorene runder det hele av med sine nådeløse pekefingre; og fra da av er spilleren helt spedalsk. Vi vil ikke «ta i ham», som det heter, etter at han har bannet høyt ute på banen under en fotballkamp som er vist på TV.
Et hurtigarbeidende utvalg
Fotballens organer (en gjeng mannfolk som alle er godt over 70 år) og medieekspertene, setter da ned et hurtigarbeidende utvalg (de kan ikke arbeide så veldig hurtig, siden alle de fra fotballens organisasjoner må bruke rullator) som skal anbefale tiltak for å få slutt på banningen ute på banen.
Etter et år kommer rapporten fra utvalget.
Det viser seg at det er taklingene under en fotballkamp som er årsaken til mye av banningen. Utvalget foreslår derfor at taklinger skal forbys. Andre situasjoner for spillerne under kampene som kan føre til sinne og uønsket oppførsel, skal behandles av en uavhengig nemnd under kampen (det kan føre til litt venting, men siden det ikke er tilskuere på banen, kan jo dette forsvares; du som er TV-seer hjemme, har jo karantene allikevel).
Nemden skal ha tilhold i FN sin hovedbygning i New York.
Kamp med tomme tribuner i 1980
Det er ikke første gang at fotballkamper spilles for tomme tribuner. Høsten 1980 måtte West Ham spille for tomme tribuner hjemme på Upton Park i Europacupen mot spanske Castilla. I den første kampen i Madrid hadde West Ham fansen oppført seg så dårlig (en spanjol hadde rett og slett blitt drept i opptøyene) at West Ham måtte spille returoppgjøret hjemme for tomme tribuner.
Spøkelseskampen er kampen senere blitt kalt.
Det var 262 tilskuere tilstede på Upton Park.
Første omgang i kampen hadde ikke gått bra for West Ham. Manager John Lyall i West Ham var derfor svært høyrøstet ovenfor spillerne sine i garderoben i pausen. Lyall var ikke vant til å få besøk i garderoben under pausepratene sine. Inn kom imidlertid plutselig West Ham sin styreformann Mr. Len.
Alle i garderoben så overrasket på styreformannen.
Styreformannen sa veldig høflig: «Jeg er veldig lei meg for å forstyrre dere. Dere skjønner at direktørene sine koner hører at dere banner. De har derfor bedt meg om å be dere om å banne minst mulig.»
Manager Lyall ble stum for ord.
En av spillerne reiste seg imidlertid raskt opp, og sa: «Se å dra til helvete ut herfra, styreformann».
Og styreformannen ble sendt hodestups ut av spillergarderoben.
Billy Gilmour og banning
Jeg henter meg en kaffe her på jobben.
Heldigvis er det noe galt med nyhetsformidlingen på denne moderne kaffeautomaten. En nyhet har tydeligvis hengt seg opp, og jeg er egentlig godt fornøyd med det. Jeg tenker på Chelsea og London slik jeg vanligvis gjør på en fredag. Chelsea sitt herrelag møter Aston Villa i morgen, mens Chelsea sitt damelag møter Everton på søndag.
Det var morsomt å være Chelsea fan mot Everton på lørdag.
Unge Billy Gilmour hadde på ny en fantastisk kamp mot Everton, og er nå en spiller som manager Frank Lampard må regne med er aktuell i alle kamper fremover, selv når mange av de skadede midtbanespillerne kommer tilbake.
Billy Gilmour har alltid vært Chelsea fan, og nå opplever unggutten drømmen om å spille for sitt favorittlag; ikke bare å spille for favorittlaget, men faktisk også å bli kåret til banens beste spiller på sitt favorittlag i en kamp. Bare Billy nå ikke banner under kampen i morgen dersom det blir tomme tribuner på Villa Park. Synes jeg da hører de sier i TV2-studio etter kampen: «Billiy Gilmour er jo et stort talent, men at han banner slik som det der ute på banen, og på skotsk ….»
Da kan Billy Gilmour være ferdig som toppspiller bare 18 år gammel.
Hvis han da ikke skjønner at vi alle har glemt det dagen etterpå. Ingen ting er jo så lett å glemme som en fotballkamp.
Det er alltid den neste kampen som teller.
Far min takler presten
Min far var en svær bauta av en spiller (1,87 m høy og hele 105 kg). Han spilte sammen med presten på laget i min hjembygd Klæbu. Faktisk satt presten alltid på hos min far når min far kjørte til og fra fotballtreningene. Under en trening kom min far til å takle presten beinhardt slik at presten lå og vred seg på bakken med store smerter. Min far som ikke hadde sett at det var presten han hadde taklet, utbrøt straks: «Åh faan, er det deg».
Etter treningen var de like gode venner, og min far kjørte som vanlig presten hjem.
Hadde min far i stedet for å si noe rett etter taklingen, ventet til dagen etter treningen (som jo er rådet: sov på det før du uttaler deg) med å si noe til presten (og da, sannsynligvis uten å banne), hadde nok presten blitt sur.
I helga betyr imidlertid fotball IKKE noe. Vi deltar alle i en nasjonal dugnad i solidaritet med de som er i risikogruppen for dette viruset. God dugnad og god helg!
Eirik
PS! Sesongkort på Strømmen stadion er kjøpt.
Når jeg på en grå og trist regnværsdag går en liten tur ute på selve banen på Strømmen stadion, kan jeg nesten lukte min egen ungdomstid fra Tanemsbanen i Klæbu.
Har du tid og anledning i disse karantenetider, kan du jo se den fantastiske hollandske dokumentaren «How to be a man» fra Woking FC i England (ca. 40 minutter lang). I denne videoen kan du også nesten lukte din egen ungdomstid, og kjenne på så fantastisk og rik fotballkulturen egentlig er. Dette er ikke en video du får se på TV2 eller hos Viasat (og, ja – den inneholder mye banning, men det er lagt på en pipelyd på banningen):
