Finnes det noen grunn til å mene at fremtiden ikke alt har funnet sted og bare er som en fotballspiller som foretar et brassespark på en flombelyst bane en sen høstkveld, tenker jeg.
Jeg stopper filmfremviseren inne i hodet mitt. Gang på gang har den vist de vakre målene Eden Hazard scoret for Chelsea. Disse målene scoret han for mange år siden, men for meg vil han score de samme målene i morgen også.
Fotballartisten Eden Hazard har lagt fotballstøvlene på hylla, og jeg fylles av vemod.
Vemod er vår måte å minnes gleden på.
Ballkunstneren
Eden Hazard var liten og tettbygd, med en spenst som gjorde at når han gikk vanlig, så det ut som om han hoppet hvert skritt. Han var en verdensklasse spiller som ga oss den følelsen at han kunne gjøre absolutt alt med en ball i føttene.
Han kunne det å fly baklengs.
Jose Mourinho sa om Eden: When he gets on to the pitch you don’t see the reflection of a week of work, you just see a reflection of his talent. He is an amazing player with awful training. You can only imagine what he could be with a super-professional attitude in training.
Men det er bare talentet vi kan se under en kamp, Jose – ikke treningsmengden.
Poesi om det usagte
When football becomes art som engelskmennene sier, kommer spillerens personlighet tydelig frem, den vi så lett glemmer i den daglige retorikken om spillestil, formasjoner og taktikk og som gir oss sjeldne kunst- og magiøyeblikk.
Det å fly baklengs.
Ikke siden Charlie Cooke´s dager på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, har Chelsea hatt en større fotballkunstner enn Eden Hazard. Sunderland vingbacken Jim Baxter sa om Charlie Cooke: When he sold you a dummy you had to pay to get back in the ground.
Eden Hazards fotballkunster ble for oss på tribunene og foran TV-skjermene, en nydelig poesi om det usagte.
Nobelprisen i litteratur
Den norske forfatteren Jon Fosse spiller ikke fotball, men er en stor kunstner. Hans kunst er poesien om det usagte. Denne uken ble det klart at han får Nobelprisen i litteratur.
Og det til det norske markedets store forundring.
Hvem er det som leser ham? skrikes det på sosiale medier. Mange kan ikke forstå at en forfatter som ikke er på Dagsnytt Atten og Lindmo og ikke har deltatt i Skal vi danse, kan få en pris for noe som helst.
Det burde man kunne forstå.
Den tidligere norske vinneren av samme pris, Knut Hamsun, ville heller ikke ha deltatt på Lindmo.
Ordkunstneren uten moralisme
Jon Fosse skriver setninger uten å sette punktum, det fosser av ord i en endeløs strøm om noe som virker selvsagt og som blir til musikk om en verden vi tror vi ser, men likevel ikke ser.
Det er som å fly baklengs.
Han er en verdensklasse forfatter som gir deg følelsen av at han kan gjøre absolutt alt med ord. Fosse virker ikke å være interessert i å utlevere sine karakterer, eller å felle dom over dem. Han skriver ikke ut fra et allvitende perspektiv og vil heller ikke at vi skal skjønne figurene bedre enn de er i stand til å skjønne seg selv. På den enkle måten lar Fosse oss møte de store spørsmålene om livet vårt, om fødselens og dødens uforklarlighet, om kjærlighet og sjalusi, om angst for å være alene og for å være sammen, om vennskap og gudstro.
Odd Iversen
En norsk fotballspiller som ville ha passet godt inn som karakter i en roman av Jon Fosse, er Odd Iversen. Odd Iversen var en fotballkunstner med en sjelden evne til å score mål, og hans personlighet kom tydelig frem, både på banen og utenfor banen.
Jeg var så heldig å få oppleve ham som spiller, og hans scoringer finnes på min indre filmfremviser.
Odd Iversen kunne det å fly baklengs.
IVERS – UTEN NÅDE
Min gode barndomskamerat Otto Ulseth har skrevet bok om Odd Iversen. Den heter «IVERS – UTEN NÅDE». Det er en meget god bok som gir oss historien om Odd Iversen på samme måte som om Odd Iversen hadde fortalt den selv.
Historien er fortalt rett frem, om en fantastisk fotballspiller som ikke hadde et enkelt liv.
Det fine med Otto sin bok er at han ikke utleverer Odd Iversen eller feller en dom over ham, slik som moten for dokumentarer er i dag.
Boka kan virkelig anbefales.
Gratulerer, Otto!
Come on you blues
Vi har en helg med landslagspause i herrefotballen. Damefotballen går som vanlig, og i London spiller Chelsea Women mot West Ham Women i morgen kveld kl. 18:30. Chelsea Women har fått en grei start på sesongen, men spillemessig er det mye å gå på.
Jeg benker meg foran TV ´n i morgen kveld med en god øl, for å se Chelsea Women spille på intime Kingsmeadow i Wimbledon.
Håper Guro Reiten kan det å fly baklengs.
God helg!
Eirik
