”Diego, Diego” lyder det fra tribunen. Chelseas Diego Costa er i toppform. Han løper mer enn andre, slåss mer enn andre, skyter mer enn andre, blir felt mer enn andre og han scorer mer enn andre.
Diego Costa er for tiden verdens aller beste spiss.
Det koster imidlertid noe å være verdens beste spiss og spille på det urbane, liberale kunstner-laget Chelsea; et lag som har tilhold midt i verdensmetropolen London (beklager, ikke i vest-London, slik mytene vil ha det til).
Du må ”betale” for det i mediene.
Dagens medier er blitt den mektigste samfunns-aktøren verden noen gang har sett, og de skal ”melke” Diego Costa som spiller og menneske maksimalt.
For billig retorikk er blitt profitt.
Selv i fotballspillet – leken – som nesten utelukkende er fysisk utfoldelse, hvor det å gjøre feil er den sikreste ingrediensen fra alle som deltar, blir overfladisk retorikk og etikk om deltagende enkeltmennesker til hensynsløs underholdning og en kynisk salgsvare.
Fotballen bestemmes snart helt og holdent av medieverdenen med sitt kjendiseri, sine aktører på jakt etter oppmerksomhet for seg selv og for sine deltagere, sin kommersielle og forutsigbare kritiske journalistikk, sine felles meninger (produkter) som alle har en stor nok målgruppe, sine krav på overskrifter, sitt krav på kunne kjenne det gode fra det onde og ikke minst sitt krav på å kunne dømme levende og døde.
Diego Costa er for tiden medienes yndling.
Død en dag, levende en annen dag; beistet som står opp på lørdag under kamp, og som drepes av ren retorisk etikk på søndag; – fordi han scoret for det onde selv: Chelsea, fordi han under kampen ikke fant seg i å bli sparket og slått, fordi han falt da han ble sparket, fordi han falt helt tydelig da han ble sparket, fordi han aldri ga fra seg ballen, fordi han scoret noen nydelige mål på sjanser som kom ut av intet, fordi han alltid løp, fordi han aldri ga opp og fordi – ikke minst – fordi han, Diego Costa, var og er er en vinner!!!
”A breath of fresh air”, uttalte den gamle kraftspissen, Niall Quinn, om Diego Costa etter kampen mot Swansea, og fortsatte: ”I could have seen him everyday”.
Niall Quinn vet noe om det å være spiss i dagens toppfotball, og han vet noe om det å være i dagens mediebilde. Diego Costa vet alt om det å være spiss i fotball, men vet han alt om det å være i det moderne mediebilde?
La oss håpe at Diego vet det.
La oss håpe at han har dette mentale som kreves for å eksistere i oppmerksomheten fra dette kommersielt drevne mediesirkuset.
Ikke minst; la oss håpe at han scorer for Chelsea gjennom hele sesongen, og la oss håpe at han scorer mot Liverpool i kveld.
Ja, jeg sa i kveld – hjemmekampen mot Liverpool skal spilles på en fredag; ikke på en lørdag når vi vil se fotball, ikke en gang i helgen. Nei, mediene har bestemt at kampen skal spilles fredag kveld.
Chelsea er i form, Diego Costa er i form og Liverpool er i form.
Dette blir en toppkamp og igjen venter vi dramatikk, spenning og god fotball. Chelsea spiller uten sin kaptein, John Terry. Kanskje blir det da gjensyn med vår blå yndling, David Luiz, tilbake på laget.
Kamper mot Liverpool passer for David Luiz.
Slike kamper er som skapt for en blå gud som ham. Dramaet, intensiteten og spenningen i en slik kamp får det beste ut av David Luiz, og David Luiz får det beste ut av slike kamper.
David Luiz innehar gjerne hovedrollen når kravet til det mentale er på sitt sterkeste. Han har sin egen gud, og han gir blaffen selv i Sky Sport sitt studio. Han bryr seg ikke om du er fra Liverpool eller Akersgata (mulig han blir litt satt ut dersom du kommer fra Genesaretsjøen, men det er det neppe noen som gjør).
Sannsynligvis spiller også Gary Cahill i kveld.
Gary Cahill gjorde en liten bommert i kampen mot Swansea. Han skulle ha spilt på det sikre i sitt forsvarsspill, men lot en motspiller komme for nært. Cahill ble sparket ned som bakerste mann, fikk ikke frispark og Swansea scoret.
Hadde Gary Cahill falt slik som Diego Costa gjør, ville han ha fått frispark.
I kveld spiller altså Chelsea mot Liverpool på Stamford Bridge. Scenen er allerede satt på TV2 for ”rettsaken” mot Diego Costa:
”Willkommen bienvenue welcome”.
Øyvind Alsaker skal være hoved kommentator (spesialist på Chelseas manglende historie), og Kasper Wikestad skal være sidekommentator (spesialist på utskjelling av Diego Costa sett fra et nøytralt synspunkt).
I studio vil Brede Hangeland ha rollen som mor Teresa før kampen (Diego Costa og hans vonde barndom), og rollen som predikanten Ole Hallesby etter kampen (Diego Costa i helvete).
(Litt pussig, men verken mor Teresa eller Ole Hallesby var kjent for å smile slik Brede Hangeland gjør).
Dersom Chelsea vinner kampen, arrangerer den norske Liverpool-fansen mandag protestmarsj foran Stortinget, for å få fjernet bilder av Diego Costa (både med og uten klær) fra Facebook.
Det vil bli satt opp egne fly fra Ålesund og Tromsø til dette arrangementet.
For nett-trollene blir det også eget tematreff på Nationaltheatret. Temaet er hvor mange måter en kan få sagt på sosiale medier til andre lags fans: ”laget ditt er ikke bare feil lag, men du er også en drittsekk”.
Amen!
På tirsdag smiler vi imidlertid blått igjen.
Kos deg med en fantastisk fotballkamp i kveld. Husk at du kan skru av lyden på TV ‘n.
Pust godt inn, nyt og la deg begeistre av den topptrente fotballspilleren og goalgetteren Diego Costa. Ingen i verden gjør det etter ham.
Diego, Diego
Diego, Diego
Diego. Diego
Lykke til!
God helg!
Eirik
PS! I dag har jeg en Past Masters fra Fullers Brewery i Chiswick i London. Dette er den syvende utgaven i serien Past Masters fra bryggeriet. Årets utgivelse er en porter laget etter oppskriften fra bryggeriets Oatmeal Porter fra 1926. Det er altså en 90-år gammel oppskrift, og ølet er brygget i år i forbindelse med dronningens 90-årsdag.
PS! Dette er fredagsutgaven av På en torsdag hos CSN i går.
